ITALIA!!! .. igjen...

.. Det er noe med Italia altså! Definitivt mitt favorittreisemål.. Jeg klarer liksom ikke la vær; I keep comin' back.. Denne høsten var det skikkelig roadtrip fra Lucca i Toscana, til Firenze og ned til Roma. Fantastisk! God mat, god vin, flott natur, 25 grader og t-skjorte-vær, perfekt resiefølge og fine veier man kan kjøre veldig fort på... Det er derfor Italia er best!!

 

Siste innspurt...

Dehli, India: Siste innspurt i India!!

Agra og Taj Mahal

Må nødt til å få med oss Taj Mahal når vi først er i India! Ryktene skal jo ha det til at bygningen synker, så kanskje dette er siste sjanse?

Man kan kanskje tro det er en liten svipp unna Dehli, men det tok brutale 7 timer å komme seg dit, selv om alle forsikret oss om at det kun tok tre..). Det er dog mulig at det var Kaisas kommentar på sjåførens hornbruk som avgjorde den lange kjøretiden ettersom sjåføren (etter å ha fått denne kommentaren: «Mister, you dont have to horn so much, we are not in a hurry..») raskt skiftet fra en ekstremt aggressiv kjørestil til en ekstremt passiv en.  Nå var det som om han nektet å bruke tuta, og flere ganger så jeg han prøvde å blinke med lysa og gjøre alle mulige andre slags tegn for å si fra i trafikken (som man jo bruker hornet til her i India..). Men, ikke f.. om han skulle tute nei…  

Men, vi kom da frem til slutt.. Og var jo ekstremt spente på dette underverket av et bygg. Bygget, som er det mest kjente i hele landet, er oppført som et gravmonument over stormogulen Shah Jahans yndlingskone Mumtaz Mahal, som døde i 1631. (Han hadde for øvrig ca 200 andre koner også, må ha vært litt av ei dame hu der..). Bygget er en blanding av islamsk og hinduistisk arkitektur, noe som er ganske vanlig her i India ettersom de islamske Shahene ofte tok pene hindu-kvinner til koner.

Mytene er mange rundt The Taj som bygget kalles her. Blant annet at shahen skal ha skåret over armene på de 20 000 designerne og arbeiderne som jobbet med Taj så de aldri kunne lage noe like vakkert igjen. Men ofte blir jo et fjær til flere høner og den historien der hører jeg flere ganger, med armer og fingre og jeg vet ikke hva involvert.. Så jeg vet ikke jeg…

Sant er det i alle fall at shahen planla et Taj til. Rett ovenfor det hvite bygget hadde han planer om å bygge et sort Taj også, men sønnen syns det ble nok pengebruk og stoppet faren fra de ganske så stormannsgale planene, i stedet ble han puttet i fengsel og endte sine dager der med utsikt over.. Ja, hva tror du..??

Vel, når jeg står med utsikt over Taj Mahal, et av verdens mest kjente bygg, føles det nokså underlig. Akkurat det bygget her har man jo sett på utallige bilder og hørt så mye om og nå er det liksom rett fremfor meg. Og slike ting svarer ganske sjeldent til forventningene. For det første er det selvsagt enormt mye folk her.( Husk hvor vi befinner oss.. India!), så det er ikke slik at man entrer inn i Paradisets hage (selv om Taj angivelig er en kopi av denne) med ro og mak, for å stå stille seg opp og suge inn synet. Neida, her puffes det og knipses med bilder og ropes og ja.. Selv inne i selve bygget er det uniformerte menn med enormt høye fløyter som dytter på folkemengden og man kjenner seg litt mer som en fange i et fengsel enn gjest i et av verdens fineste bygg.. Men man kan jo alltids lukke ørene og sette på tunnelsyn og prøve å finne en eller annen slags inviduell ro.. Og det blir man nokså god på etterhvert..

Og det er jo breathtaking. Ingen tvil om det. Det er Taj Mahal. Det som gjør det så spesielt er den ekstreme planleggingen og arbeidet som ligger bak. Ingenting er tilfeldig. Her er hver absolutte minste detalj tenkt på, som sollys, lokalitet, symmetri, fargespeil og alle mulige slike ting.

Hele bygningen er av marmor og dekorasjonen er håndlaget av slepet sten fra alle verdenshjørner.   

 Og mens Kaisa og jeg sitter og nyter solen på et av Taj Mahals platåer og man skulle tro at folka som var der var der for å nyte et av verdens fineste bygg merker vi at de jommen meg ikke tar bilder av Taj men av oss! Snakk om altså.. - Danke ut selveste Taj Mahal! Vi prøver å si nei nei.. ta bilder av bygget i stedet.., men den gang ei.. Det stiller seg opp indere ved siden av oss og spesielt Kaisa med sitt blonde hår er et yndet objekt. Hun vet ikke ordet av det før noen har plassert en forskremt baby i armene hennes som hun må posere med.. Og siden blir det flere som syns at det var en god idé... Da finner vi ut at det kanskje er på tide å forlate The Taj… Ikke minst så marmorbygget kan blomstre i all sin mektighet uten og måtte konkurrere om oppmerksomheten med to bleke nordmenn.. ;)

 Vel tilbake i Dehli fra Agra (snilekjøring selvsagt, men han klarte det på 6 timer denne gangen - uten tuting. Wow! kommenterte Kaisa, kanskje jeg har avvent han…) er vi klare for shopping i Dehli før hjemreisen som nærmer seg. Vi er gode og varme i trøya og vant med India nå tror vi så vi drar direkte til Chandni Chowk, gamlebyen, for å gå i bazaarene. Her er det India i full skala! Alt av folk og fe, tuk-tuker, uteliggere, rickshaws, boder med alt og ingenting, tuting, og kaos og rabalder. Synd å si det, men vi holder ikke ut et minutt før vi må rett inn på McDonalds for å søke dekning mot kaoset! Vi tar oss en kaffe, en pust i bakken og bare kikker på hverandre og ut av vinduet og rister på hodene… Herregud altså, for et hurlumhei..! Men de jentene her gir seg ikke så lett når det gjelder shopping så vi begir oss inn i folkehavet… bare for å finne ut av at det store markedet vi har drømt om i ukesvis er i streik den dagen..  Snakk om flaks :/ Hvor blir det av dobbellykken til Kaisa??

……….

Sightseeing in Dehli

Siste dag (!) i India! Det har vært en fantastisk reise og 3 uker føles egentlig ut som en liten evighet. Det er alltid slik når man er langt hjemmefra, det oppleves som man kommer tilbake fra en annen tid og virkelighet, bare for å oppdage at hjemme i Norge er det de samme nyhetene i avisene, jobben og hjemmet er der som før og bekjente gatelangs sier: «Jøss, så brun du er’a, har du vært på ferie eller??».

Vi har oppført oss som ordentlig turister og vært på en aldri så liten sightseeing i Delhi før avreise i kveld. Vi har sett Det røde fort, som er tvilling med det helt like røde fortet i Agra og altså eiet av den samme gale fyren som eide Taj Mahal. Her klarte vi selvsagt å bruke like mye (om ikke mer..) tid på en liten 10 meters stripe med handlegate enn hele fortets interiør til sammen, men det er en helt annen historie…

Vi har besøkt Raj Gaht, en vakker, blomsterrik og ren og stille (husk dette er India..) park til ære for Gandhi. Det var her han ble kremert etter å ha blitt myrdet i 1948.  

Og til slutt har vi selvsagt besøkt Lotustemplet, eller Bahai House of Worship som det egentlig heter. Poetisk formet som en lotus (Indias nasjonalblomst) til ære for fred på jorden og eliminering av fordommer er det på en måte et universelt gudshus. Her er alle religioner velkomne og til forskjell fra klaustrofobiske og bråkete Taj Mahal er Lotustemplet en indisk oase av nok plass, grønne hager uten søppel og ikke minst ro og fred!

Bedre avslutning på en reise kan man vel ikke ønske seg?? Nå gjenstår bare en siste drink på et av Dehlis høyeste tak så kommer jeg hjem! J Da gjenstår det bare å takke for at dere ble med på turen, kjempegøy å oppleve at mange har hatt lyst til å lese reisebrevene fra India! Takk for det folkens!! J Vi sees hjemme; og husk at for meg kjennes det ut som vi ikke har sett hverandre på evigheter så dere får ha meg unnskyldt om jeg blir litt vel rørt over å se deg! ;)

Gøy i Goa

Goa, India: «Meeeeetteeeeee…!!»

Vi hadde vært på en rolig middag som vanlig (voksne jenter blitt; alltid trøtte ved titiden..- og tenker at det er deilig «å få noe ut av» morgendagen…), og ruslet stille mot bungalowene våre på stranda. Stjerneklart og helt stille. Jeg sier natta til Kaisa og har akkurat åpnet døra til bungalowen min da jeg hører skriket som skjærer gjennom luften. ««Meeeeetteeeeee…!!». 



Jeg stivner til og løper mot lyden: Kaisas bungalow!  Det er ikke bare jeg som har hørt skriket (som virkelig hørtes ut som et dødsskrik.. ), fyren i kiosken ved siden av, som til nå har sovet på benken der inne, farer opp og løper hals over hodet mot samme bungalow. Jeg ser ham komme i spurt med døden i øyne.  Vi løper inn til Kaisa og der ser vi henne stå oppå en stol og hyle som en stukket gris. Hva skjer? roper vi. (Hvor er voldtektsmannen…?? tenker jeg.. ).

Der, sier hun, med desperasjonen i blikket, og peker ned på gulvet. Vi ser ingen. Ingenting.

-        -   Hvor da? Hva da?  

-         -  Deeeeeerrr.. Ser dere ikke? Herregud!! Kakkerlakker!! Der der… Uuuuæææææææ-…….    

Beina går som trommestikker oppi stolen og mannen fra kiosken kikker på henne med en blanding av lettelse, forundring og frustrasjon. « I thougt she were dying», hvisker han til meg.  «Yes.. Kakkerlakker kan være skumle nok», svarer jeg..  Jeg ser han prøver desperat og holde seg alvorlig mens han hører på Kaisas alvorlige vitneberetning om udyrene.



Så starter jakten på kakkerlakkene. Fyren fra kiosken får hovedoppgaven med å fange dem, jeg skal hjelpe til, mens Kaisa får fri fra tjenesten. Han væpnes med et stykke toalettpapir og under senga bærer det. Mens han ligger under der og prøver å fange dem ser jeg hele senga lee seg mens fyren rister av latter.. Etter en vilter jakt fanger han tre stykker. Og Kaisa kan gå til sengs etter at vår histories helt har sprayet med udyrsspray, kastet ut en melon (som for øvrig fikk skylden for den bedrøvelige situasjonen) og sjekket at myggnettet er intakt.  



Men Kaisa får en urolig natt fullt av kakkerlakkmareritt og dagen etter er det ikke tvil: Her på Agonda har det blitt for farlig nå! Så vi blir enige om å pakke sakene våre og flytte til Palolem.



Palolem



Så nå er vi her på Palolem.. Hit vi altså ikke skulle, men som nå er paradiset fritt for kakkerlakker. Vel, paradis og paradis.. Her er det mindre strand og ikke fullt så fine bungalows, mer bråk, mer søppel og fler og mye yngre folk enn på Agonda. Kaisa i en sandete og møkkete beachshack er et bilde det ikke er så lett å glemme..

«Jeg trodde vi skulle på 5 stjerners luksus i Goa jeg, Mette. Så ender vi her..»… 

Livet er  herlig med Kaisa på tur!



Mari, stakkar, har rukket å få den obligatoriske indiske magesjauen i løpet av dagen og må bli igjen på Agonda til hun blir frisk... Så det ser visst ikke ut som Kaisas forventning om dobbelt lykke har innfridd helt enda. Tvert imot. Her har det bare gått nedover... Så gjenstår det og se om den store lykken treffer oss i løpet av dagene vi har igjen! 

Det gode liv i Goa

Goa, India: Nå har jentene ankommet Goa! Og de som tror at vi sitter på hippiestrendene i batikkklær og har begynt å gro rastahår må nok tro om igjen.. Ei heller har vi sett noe til trance og tekno eller fullmoonparties. Dessverre, vil kanskje noen si, men vi har altså gjort alt for å slippe unna nettopp alt det som Goa i grunn er kjent blant oss nordmenn for..

Vi har valgt å dra til Agonda Beach lengst sør på Goa. Agonda er veldig langt fra de forhenværende hippiestrendene i sør, nå dessverre omgjort til rene chartermaskiner. Her i sør er tilværelsen mye mer bedagelig og veldig langt unna følelsen av pakkeferie og turistindustri. Etter å ha vært her noen dager vet kelnerne hva vi liker å spise, vi er på hils med flere og jommen ble jeg ikke tatt for en «local» til frokost i dag også..





Om det derimot er natteliv og party party party du er ute etter er det ikke Agonda du skal velge! Her er det stille klokka elleve for å si det sånn. Da er nabostranda Palolem et bedre alternativ ettersom turismen er mye mer utviklet der eller du så må du driste deg opp i turistgryta i nord… (husk å ta med det du har av batikkmønstrede klær ;)).

Det er likevel nok av aktiviteter for dem som har lyst, delfinspotting, båtturer, yoga og slike ting, men det er rart med det, når mang endelig befinner seg på en solseng på en hvit strand i stekende sol blir bare det å få i seg litt lunsj en slags følelse av stress. Og på stranda kan du ligge helt uforstyrret. Her er det ingen som skal selge deg juggel, ingen iskrem-menn som roper høyt eller damer som skal gi deg crapy massasje. Bare stillhet. Og en og annen ku.

rødt flagg = SVÆRE bølger!

Det skumleste som kan skje her er at en kokosnøtt faller i hodet på deg eller at man blir tatt av en bølge.  Og det er klart at Kaisa og jeg klarte det siste! Altså, strømmen er ganske sterk her og det står til og med i Lonely Planet at dumme turister må passe seg for de store bølgene som skyller inn mot stranden. Og i det vi står og gliser bredt i vannet og bedyrer hvor lykkelige vi er, kommer det en superbølge og virvler oss rundt i vannet. Og vi er den typen damer som ikke engang liker å få håret vått… skjønner du?

Etter det som for meg virket som en evighet og etter å ha svelget sånn cirka en liter vann dukker jeg opp til overflaten igjen med skrubbsår på knærne etter å ha blitt dratt bortover i sanda av bølgen. Og med Kaisa gikk det enda verre (… )Hun ser ut som en liten våt puddel når bølgen har skyllet forbi. Helt våt i håret og uten solbrillene, som hun hadde hatt på seg på svømmeturen.. Skrubbsår og vanninntak ble bagateller når hun oppdaget katastrofen som hadde skjedd. «Det var yndlingsbrillene mine!  Det var ekte Marc Jacobs, Mette!» er hennes kommentar til saken.  Brillene er dessverre ikke gjenfunnet. Hun har nå gått til innkjøp av et par nye som hun ikke er fornøyd med.  Men, som hun bedyrer i etterkant: Når noe dårlig skjer, skjer det alltid noe dobbelt så bra med meg.. Så nå henger vi rundt her og venter på det dobbelt så bra…  

Flere brillefine (og dobbelt så gode..) nyheter fra Goa vil følge…

Krydder i kolonien..

 Dehli, INDIA: Etter en lang natt på hotell i Bikaner våkner jeg uthvilt og frisk nok til å dra videre. Turen rundt Indias ørkendeltstat Rajasthan nærmer seg slutten og jeg har bare ett stopp igjen før jeg skal møte mine venninner Kaisa og Mari i Dehli for å ta fly til Goa i sør.



Mandawa Heritage Hotel



Et av rommene på hotellet



Sjåfør Ram og jeg kjører nokså mutte inn mot den lille landsbyen Mandawa . I Mandawa reiser en ny festning fra middelalderen seg. Up to the fort?? Spør Ram, men jeg har fått mer enn nok av fort og festninger for en laaang tid fremover. Aldri i verden, sier jeg. Hva som helst, bare ikke enda en festning! Så jeg drar direkte til hotellet - og for et hotell! Mandawa Heritage Hotel er som tatt ut fra et eventyr og svært herskapelig! Håndlagede fargefulle malerier rundt hele hotellet, en nydelig hage og koloniale kurvstoler på terrassen. Og når jeg er vel installert og sitter der og leser en bok mens jeg sipper til min engelske te følger jeg meg som tatt rett ut fra kolonitiden. Det blir ikke bedre med at jeg får spørmålet: Where would you like your morningtea, mam? Og jeg med fullt alvor kan svare: I would like my morningtea in the garden please.



Men, det er snart tid for å ta farvel og spesielt Ram er ikke happy. I love you, i miss you.. bedyrer den snille nepalske sjåføren min som igjennom en hel uke har sett til at jeg har det som best.  Så ille syntes han det er å forlate meg at han prøver å få meg med på å legge en slagplan slik at han kan være sjåføren min enda litt lenger. Han skal nemlig kjøre noen andre turister til Jaipur etter han har sluppet av meg i Dehli, men han lurer på om jeg kan ringe til sjefen hans, skylde på sykdom og si at vi må kjøre senere fra Mandawa og dermed komme for sent til at Ram kan kjøre til Jaipur. Good plan, then I can drive you to airport… sier Ram med håp i øynene. Men sannheten er at jeg egentlig er ganske klar for å ta farvel nå, enda så trist det er. Nå venter jentene og Goa; en reise gjennom tid og tradisjon er forbi, nå venter bølgeskvulp, palmer og sjømat;  en ny reise er i emming!

Jeg ankommer Dehli før lunsj og har dermed en dag i hovedstaden før jeg skal møte jentene. Man skulle jo tro at det ikke er mye man får ut av en liten dag i Delhi, men her må man altså tro om igjen. Med absolutt ingenting på agendaen utenom å fordrive tid rusler jeg rundt på et av Dehlis markeder med intet mål for øye da en krydderbod fanger min oppmerksomhet.

Safran, kardemomme og kanel og mange andre krydder i fargeskalaen rødt, brunt og gul kan kjøpes i løsvekt. Jeg spør og graver og havner selvsagt i en lengre samtale med krydderhandleren. Før jeg vet ordet av det er jeg bak disken med en tekopp i hånden og diskuterer import av krydderier.. Ånei! Ikke enda en geskjeft! Jeg prøver å unnskylde meg og gå videre, men krydderhandleren insisterer: Sitt sitt, det er så gøy å ha deg her! Ja,ja…, tenker jeg, jeg har jo tid.. Så jeg drikker te og koser meg bak disken og vips så er det jeg som står og selger krydder til turistene mens eieren finner et lite rom for fritid og står og flørter med to tyske jenter.  Jeg selger unna bokser av te til noen japanere og currykrydder til et par fra Australia.. ja, jeg gjør det faktisk ganske bra. Fint å vite dersom jeg noen gang får behov for en ny jobb..



"Nå er det snart klart for å stenge!," eieren kommer tilbake med de to tyske jentene i hælene. "Dere blir vel til middag??" Tyskerne og jeg kikker på hverandre og vet liksom ikke helt hva vi skal tro, men takker ja alle sammen uten helt å vite hva vi går til. Vi setter oss ned foran den nå lukkede krydderboden og eieren byr på kalde Kingfisher. Like etter kommer det en kar med en kasse med mer Kingfisher og en bil. Kom, sier eieren og plutselig kjører jeg rundt i Dehli i en bil med Bolly-musikk på full guffe, en kasse med Kingfisher, de to jentene fra Tyskland og to indere. Det viser seg selvsagt å skulle bli en aldeles storartet aften, med middag i en bitteliten ekte indisk bod, masse Kingfisher og utmerket selskap! Jøss, så lett det er å skaffe seg venner! Timene går fort og før jeg vet ordet av det må Bollywood-festen avsluttes for nå kommer Kaisa med toget! J Avreise til Goa i morgen tidlig!!







Shantaram - light!

Shantaram light!

Da har jeg vinket farvel til mine venner i Jaisalmer og kommet meg til Bikaner. På nød og neppe.  Dette døgnet ble i overkant innholdsfylt må jeg si... Kameler, slåssing, bryllup, mørke bakgater og altfor mye Rom. Alt som skal til for å lage en god historie altså… Jeg følte meg som en slags mini-Shantaram et øyeblikk der... Og det hele startet med en veske!



guiden som ikke var guide tok bildet..



Jeg liker jo ikke guider. Og opp mot det gylne fort klarte jeg å riste av meg et tjuetalls av dem.  Jeg var fast bestemt på at dette fortet skulle jeg klare å forsere alene!  Men, jeg kom ikke til inngangen engang før jeg falt for fristelsen til å sitte på en moped bare opp bakken… (lang bakke!).

OK, tenker jeg, det er greit, han er i alle fall ikke guide.  Han skulle ikke ha noe for det heller, han skulle uansett samme vei, sa han. Men tror du jeg blir kvitt fyren? Ikke søren. Han henger etter meg inn i templer, skal vise meg hit og dit. Og når jeg spør ham hva han jobber med, sier han at han er arbeidsledig og gir meg et kort der det tydelig står turist- og guideservice.?? Fader altså. Rett inn i fella igjen. Men, jeg slipper i alle fall å betale han for en service jeg prøver å unngå.

Siden jeg ikke får rista han av meg får jeg han til å vise meg vei til en billig veskesjappe. Det gjør han med glede og ikke lenger etter er jeg den stolte eier av en kamelskinnsveske som jeg kjøpte aldeles overpriset fra en av salgsbodene. (Der jeg for øvrig ble enig med eieren om å importere slike vesker til Skandinavia.. Må si jeg får mye å henge fingrene i etter den turen her. Med hoteller og reisebyråer og kamelvesker.. ;) Haken var at jeg ikke hadde så mye cash på meg som selgeren forlangte, men vi ble enige om at guiden, som sa han ikke var guide, skulle hente pengene senere samme dag på hotellet.

Vel tilbake til hotellet ber vertskapet meg med til bryllup. En av nevøene til den ene hotelleieren skal tvangsgifte seg med en av niesene hans og det må jo feires.... Jeg takker selvsagt ja til invitasjonen!

Men, først skal jeg på kamelsafari...
 Jeg ser for meg rolige kameler vaggende bortover sanddynene i solnedgang. Å, joda, det stemte for så vidt.. Bortsett fra at selv her, langt ute i ørkenen, var det tjukt av folk. Masse indere. Og sang og dans og tiggere og ølselgere og trommer og bråk. Jeg tror det ikke! Det virker som hvert eneste sekund er en slags fest for dem og stillhet er dem i alle fall ikke spesielt fan av. Fint det altså. I teorien. Men for en stakkars nordmann med vant til flere kvadratkilometer for seg selv kan det bli litt vel intenst.

Etter en runde med camelcar (kunne ikke engang ri på den forbaska kamelen pga ryggen) og en King Fisher får jeg nok av hele greia og drar tilbake til hotellet.

Men, solnedgangen var vakker!!... Bare se på bildet!

Og så bærer det til bryllupsfest! Men, vi bestemmer oss for å ta en drink i baren på hotellet først.. Og det er da guiden fra fortet kommer for å hente pengene for veska. Jeg har allerede fortalt mine nye venner om veskekjøpet og ledd litt av min dårlige sans for pruting. Men, hotelleieren ser ikke morsomheten i det og begynner å skjelle ut guiden for å ha lurt meg.. Det blåser faktisk opp til slagsmål og før jeg vet ordet av det er jeg midtpunkt for voldsomme tumulter og den stakkars fyren blir pælmet ut av hotellet.
Uten veskepenger… Og vi går i bryllup.

Skikkelig Indiabryllup!
Damer og menn har separate rom og jeg blir skyflet inn i et slags gymsalliknende lokale med masse sarikledde vakre indiske damer sittende på gulvet og spise mat fra den rikholdige matbuffeten. Det gifte paret er sikkert ikke mer enn atten år gamle og bruden, til tross for å være en liten skjønnhet, har noe av det tristeste og trøtteste fjeset jeg har sett. Jeg forsyner meg av maten som smaker aldeles strålende og prøver å få i gang en samtale med en sarikledd dame eller to. ikke lett.... Og det ender meg at jeg finner meg noen nye venner i et par gutter på 5…

Men, hvem tror du jeg møter i det festen er over og jeg skal gå hjem?? Fyren fra veskesjappa! Og han er selvsagt ikke veldig blid for ikke å ha fått pengene sine! Shit altså, Jaisalmer er tydeligvis ikke så stort. Og jeg har fått beskjed av de andre og ikke betale, men nå står fyren helt oppi meg og vil ha pengene sine i en mørk og lite hyggelig bakgate ... Hva hadde du gjort?? Vel, jeg snek meg tilbake til hotellet, virkelig snek meg.. bak biler osv.. hentet penger og betalte han og forsikret meg om at han ikke skulle si noe til de andre.. Puh.. Følte det var like før jeg endte opp som kjip statistikk over en stakkarslig hundrings...  

Men, den tragiske veskehistorien ender ikke der... For om morgenen når jeg er på vei til å dra; hvem andre enn guiden dukker opp igjen foran hotellet og krever inn penger for veska?  Jeg prøver å si at jeg betalte i går, men det øret vil han ikke høre på og prøver dermed å ta veska mi. Som jeg jo nå faktisk har betalt for! Og det hele begynner å likne en slags forviklingskomedie a la den spanske flue.  
Heldigvis ble det ikke noe slåsskamp ut av det denne gangen og til slutt, etter et hav av håndbevegelser, veskedraging, forklaringer og telefonsamtaler, tror jeg han oppfattet misforståelsen. Han sa i alle fall noe uforståelig og kjørte bort på en scooter… Og veska var berget!

For øvrig hadde jeg våknet samme morgen med en ekstrem kvalme. Jeg tenkte kanskje det var på grunn av all BryllupsRom’en dagen før; at jeg rett og slett hadde pådratt meg en god gammeldags fyllesyke, men det visste seg ut over dagen at det satt litt mer i enn som så... 
Og det måtte jo skje! Det er obligatorisk i India å få vondt i magen.. 

Så fra Jaisalmer til Bikaner (6 timers kjøretur) har jeg vært inn og ut av bilen og satt flere «spor» etter meg selv langs veikanten.  Nå har jeg kommet meg til hotellet i Bikaner som antakelig er det eneste jeg får sett av hele byen. Jeg har fått i meg oppkastmedisin og fått kald ris og cola til middag og etter endelig å ha fått folk ut av rommet mitt (det satt praktisk talt flere stykker oppi senga mi! –Uuæææ; jeg blir sprø!) har jeg forskanset meg på rommet, låst døra og her har jeg tenkt å bli til i morgen!

Litt av et døgn..! Håper det blir roligere i morgen…

Mette – direkte fra Bikaner.

Magiskt i den gylne by.

Golden Fort, Jaisalmer

Jaisalmer, India: Landskapet blir sakte skrinnere, folk og fe færre.  Sand som skinner gylden i solen er alt jeg kan se foran meg foruten ville kameler og militært personell. (Landskapet var for øvrig ikke det eneste som ble tørrere på vår vei til ørkenen.  Selv bilen kjente ørkenen på «kroppen» og begynte og hoste og harke midt på veien med ingenting på hver side..).  Overopphetet, mam! meldte sjåfør Ram med hodet ned i motoren..  Jepp! Ikke noe mer vann på bilen og da var det sneglekjøring som gjaldt i jakten på vann.. Ikke lett i en ørken gitt..!

Så det tok sin tid… Men, til slutt kom vi likevel til Jaisalmer: «Den gylne byen» midt i Thar-ørkenen cirka 60 kilometer fra den Pakistanske grensa. Dette er på en måte turens høydepunkt, det var denne utposten av en by jeg så for meg da jeg satt hjemme i minusgrader og tenkte på Rajasthan. Det var kanskje byens utrolige fort som fasinerte meg der det troner på høyden og ser ut som en stor fantasi av et sandslott. I motsetning til de andre fortene som er rene turistmagneter er dette et levende fort, fullt av folk, butikker.. og kuer selvsagt. Faktisk det eneste fortet i hele Asia som fremdeles er befolket. Det er forresten ikke bare jeg og alle andre hvite turister som syntes dette fortet er magisk. På 70-tallet fortalte den berømte Bollywood filmen Sonar Killa om det magiske gylne fortet i ørkenen og etter det har også indiske turister valfartet til stedet for å oppleve ørkenen, og den gylne byens magi.

Jaisalmer er i sin helhet bygget av gul sandsten og derav navnet den gylne byen.  Å sitte på balkongen på hotellet og se solnedgangen farge himmelen rød over det gule enorme sandslottet som ser ut som om det kommer opp av sanden er antakelig noe av det mest magiske øyeblikket jeg kan huske. Som å være i et eventyr om Aladdin eller tusen og en natt! Følelsen av å være på reise, langt fra virkeligheten slo meg skikkelig der og da… Wow!

Hotellet jeg bor på her i Jaisalmer, Hotel Lalgarh Fort & Palace, er for øvrig beriket med ekstremt hyggelig eiere. Så hyggelig faktisk at det hele ender med at vi blir enige om å samarbeide både om hoteller og Indiaturer for nordmenn.. jada… Litt for store planer og litt for mange King Fisher kanskje, akkurat da…  

Er du ute etter ensomhet og solitude bør du ikke dra som ensom kvinne til India sier jeg bare. Det er folk overalt, selv der det ikke er folk på en måte.  Akkurat nå når jeg skriver dette f.eks henger det en fyr over datamaskinen for å få med seg den norske fortellingen og det er flere andre rundt bordet som snakker høyt hindi over huet på meg, men jeg har sluttet å  la meg forstyrre.  Hadde jeg skulle finne et rolig og ensomt sted for å skrive hadde det aldri blitt noen blogg.

 Alle skal «hjelpe til» og jeg blir fort midtpunktet  til enhver tid. Altså, etter noen dager her er jeg ikke helt lost og jeg bestiller chickencurry og chapati og spiser med hendene som om jeg ikke skulle gjort annet.. Vel, til en nordmann å være i alle fall., men jeg skjønner fortsatt ikke hva alle disse folkene vil… Jeg tror alle vil selge meg noe, og det ender i de fleste tilfeller opp som sannheten, til gjengjeld er det på en rar måte veldig oppbyggelig for selvtilliten. På fortet tidligere i dag var det plutselig jeg som var kameraobjektet for en rekke indiske turister til fordel for det 850 år gamle festningsverket. En stoppet meg og berømmet meg for min ekstremt fine karma (men sa jeg hadde mange tanker i hodet.. akkurat det kunne jeg ikke nekte for..). En annen sa at jeg var så hvit og fin.. Og når jeg sa at jeg etterhvert skulle til Goa for å bli brun repliserte han med: Oh no, youre going to loose your beauty.. Takk for den du..!

Vel, nå bærer det ut på ørkensafari! Så gjenstår det bare å se om jeg har samme draget på kamelene som på nysgjerrige indere…

To be continued…