Inntil nylig var det Sørøst på denne myteomspunnede øya at man som oftest befant seg som turist. Enten i vest ved vulkanen Etna, hvor Bed & Breakfastene ligger tett i tett overfylte av friskusturister som skal på trekking i vulkanlandskapet, eller i sør der de mer bedagelig anlagte solturistene samler seg.
Den nordvestlige delen av øya lå der nærmest uoppdaget, i alle fall for masseturismen, som en kulinarisk landskapsperle med utsikt mot Afrikas kyst. Men, så skjedde det en ting som skulle forandre det meste. RyanAir bestemte seg for å begynne å fly fra denne siden og takket være RyanAirs velkjente direkteruter med trange seter og skjulte avgtifter er turismen bratt stigende også her. - Og om man liker det eller ei er en mentalitet nå i ferd med å endres.. Så skynd deg om du vil oppleve litt av et ”ekte” Sicilia! Byen Trapani er RyanAir passasjerers første møte med øya. Ved første øyekast en grå og kjedelig havneby med null å tilby og de aller fleste drar fra byen før de i det hele tatt har vært i den. Men, man skal som kjent ikke skue hunden på hårene.
Bare sjekk ut reisedagboken fra oktober 2011 og da jeg og min reiseglade venninne fant ut at vi skulle bruke en uke i Trapani! God Tur!
Sicilia dag 1
RyanAir landet presist igjen. Fanfare og en ire som forteller den glade nyhet over høytaleranlegget mens vi taxer inn på den sicilianske flyplassen. Heldigvis var det ingen som klappet. Vi er først ut av flyet. Fordelen med å sitte bakerst i et fly er at man kommer først ut. Sola slår oss i ansiktet og vi jubler høyt slik bare nordmenn kan når de får kjenne et snev av sol. Jakke og skjerf fra Norge i oktober tas raskt av og før vi er fremme ved bagasjebåndet har vi tilpasset oss varmen, solbriller frem fra veska, oppbrett på buksa og høstbleike skuldre som syns under singelen vi ellers bruker som undertøy.
Vi skal bo en uke i Trapani, i en leilighet som vi skaffet oss bare et par dager før vi skulle dra. Vi er usikre på pris, beliggenhet og komfort. Vi håper det beste og frykter det verste.
Vi ankommer havneområdet i Trapani med en lokalbuss og frykten overtar håpet. Hvor er strendene og den pittoreske gamlebyen som vi har lest om i brosjyrene? Vi utfordrer skjebnen ved å spørre en ekte Sicilianer på en iskrembar. Kunne de si meg veien til denne gata, en appartemento? En dårlig kopi av et utskrevet kart blir vist til en mann med masse mørkt hår og hans venn. Vi prøver oss på vår norsk italiensk. Per favore. Grazie. Merkelig hvor høy man føler seg som 1.60 når menn har en gjennomsnittshøyde på 1.50. Han med mørkt hår vifter hånda mot vennen, han følger dere, sier han til meg, på siciliansk, jeg skjønner det fordi han vifter og peker. Vennen, også nå vår venn, hjelper oss med den rosa trillekofferten og starter ferden mot den pittoreske gamlebyen. Si si centro storico aci. Frykten avtar, det er i alle fall en gamleby her. Så får vi se da, hvor pittoresk den er, gamlebyen i Trapani.
Inn en gate, bort en gate og tilbake igjen så befinner vi oss utenfor det som skal være vårt hjem i en ukes tid. Utenfor ser det ut som et oppussingsprosjekt. Kan det være her? Jo da, vi ser skiltet på utsiden, det er her. Ikke så verst mener vi, kunne vært mye verre. Tusen takk til den nye vennen vår. Et håndtrykk, et smil, kanskje vi sees senere, helt sikkert. Ikke.
Vi hadde ikke store forventningene og vi er fornøyd, men ikke helt selvsagt. Jeg klarer ikke leve uten en hårføner, sier min venninne. Visste jeg skulle tatt den med. Jeg visste ikke at de hadde annerledes kontakter på Sicilia, sier jeg, og tenker på alt jeg ikke får ladet i løpet av en uke. Vi kontakter umiddelbart den 70 år gamle, 1.50 høye herren i resepsjonen og får formidlet med iherdig gestikulering at vi trenger både adapter og hårføner. Et par telefonsamtaler senere er begge deler på plass i vår leilighet. Herren er fornøyd med seg selv og sitt utmerket utførte oppdrag og smiler med stort siciliansk smil og tar oss ivrig i hånden. Utrolig, sier vi, bedre service enn vi har opplevd på lenge. Fantastiske disse sicilianerne.
Så bærer det ut i den Sicilianske natten. Første gang her? Si si! De små barene dukker opp som paddehatter fra hjørne til hjørne. Vi tar en drink her; og en der! Vi møter den ene hyggelige sicilianeren etter den andre. Det skulle nesten vært påbudt for norske damer å være blant sicilianere av og til tenker vi, for selvfølelsen skyld.
Vi sitter på en hyggelig liten bar da Francesco dukker opp. Han ser på det blonde håret hennes, hun gir fra seg et skandinavisk smil og stjerner kommer til syne i øynene hans.
Fra det øyeblikket er han fortapt. Francesco er en mann på nærmere femti enn førti, han har bodd hele livet i Trapani og nå elsker han min venninne. Han minner om en predikant, og det han predikeres er kjærligheten. ”L’amore puro e sensazionale”, proklamerer han og forsøker å legge armen rundt henne.
Hun trykker seg helt inn i armlenet på sofaen og tar noen ekstra slurker av drinken. ”Jeg forstår ikke italiensk”, sier hun. ”Kjærligheten trenger ikke språk”, svarer vår amorøse Trapaneser og setter seg nærmere henne i sofaen. Gifteringen er tydelig på hans venstre hånd. ”Men, du er jo gift”, sier hun. ”Jada!”, svarer han, ”og jeg har en sønn på tre og et halvt år.” Tydelig stolt nå. ”Han er mye penere enn meg”, spøker han. ”Men, kjærligheten er universell, den skal deles, ikke forbeholdes noen få personer!” Kanskje er vi litt for trauste. Mulig det er vi som er gammeldags, mulig er det vi som ikke har forstått det essensielle ved kjærlighet, men dette blir litt for mye for oss. På tide å trekke seg tilbake til vår appartemento!
Vi takker Francesco for kjærligheten. Drinkene må vi betale selv. Han inviterer til Pizza med Pomodori. Ekte Siciliansk. Garantert. Han vil ikke miste henne nå. Men, hun takker nei til hennes første sicilianske pizzainvitasjon, enda så brutalt det er. Men, det er akkurat som Francesco har smittet henne med kjærlighet, for selv om hun ikke ville ha hans, kjenner hun at den brenner i kroppen. Hun må gi den til noen, hun må rope den ut, få den til å blusse. Og akkurat da, når hun klikker på høye hæler i et trangt og folketomt trapanesisk smug på vei hjem, møter hun han, en intetanende bebrillet og ensom sicilianer på vei inn en dør. Ikke mer enn 1.50 han heller. Hun går mot han, det blonde håret lever og hun smiler smilet ingen kan motstå. ” Mon Amore”, roper hun til han. ”Mon Amore”. Han blir stående i døråpningen å kikke etter henne der hun fortsetter nedover smuget i sicilianernatten. Plutselig forstår hun italiensk.
Dag 2
Et lurveleven fra utsiden. Klokka er syv om morgenen og renovatørene er allerede i full gang. Hodepine etter gårsdagens utskeielser. Og bare iskaldt vann i dusjen. En brå start på vår første morgen på Sicilia. Heldigvis har vi ingen planer for dagen. Vi er blitt gamle nok til å vite at man ikke må ha for store planer dagen etter man har drukket en drink for mye. Såpass har vi lært.
Det er i grunn dette vi kom for. Totalt fravær for plikter og gjøremål. Bare å være. Helst under en varmende sol.
Så kommer fluene. Visste du at Trapani er full av små fluer? Til enhver tid. Kanskje hele Sicilia er full av dem for alt jeg vet. De er overalt og noen ganger blir det litt for mange av dem. Slik som nå, da vi ikke kunne hatt det bedre på en benk ved havet på Sicilia. Da kommer de. De setter seg på deg. Får deg til å klø. Og til slutt må du bare kapitulere. Og det gjør vi.
Vi pakker bøkene ned i veska og går derfra. Bare på grunn av fluene. Det er en av de tingene de ikke sier i fra i turistbrosjyrene. Du ser bilder av turkist hav, solbrune fiskere som rensker garn ved en liten blå båt, og sandstrender med finkornet sand. Men det står ikke i liten tekst under bildet: Advarsel: Bildet er fullt av små fluer du ikke ser, men som kommer til å plage deg når du er der. Det burde det ha gjort.
Vi går inn til sentrum for å spise lunsj og ta en cappuccino som seg hør og bør når man er i Italia. Se for deg at vi sitter på en hyggelig trattoria ved fortauskanten der vi får servert små antipasti mens vi nipper til kaffe med perfekt melkeskum samtidig som vi titter på pene italienere. Se for deg det motsatte og du er langt nærmere vår virkelige lunsj. Dette hadde egentlig mye med mine to bankkort å gjøre. Jeg har nemlig levd på andre dagen uten penger her på Sicilia. Det vil si, jeg har jo blitt hjulpet i nøden av min venninne, men hadde jeg nå vært alene, måtte jeg antakelig ha søkt losji på stranda og fisket min egen middag. Følgelig gikk det meste av denne dagen til å rette opp dette og skaffe mine egne penger. Hvilket jeg nå for øvrig enda ikke har klart. Jeg har pendlet fra minibank til minibank i søken etter lykken uten hell. Jeg har vært på internett og overført fra en konto til en annen uten at det hjalp meg det spor. Utrolig hvor vanskelig det skal være når penger bare er noen digitale tall som man får tak i ved hjelp av plastikkort. Det var da jeg sto og grunnet over dette at jeg kom på at jeg jo faktisk har kontanter, dog var de norske. Men, banken kunne sikkert ha hjulpet meg med det hadde ikke klokken blitt så mye at den muligheten nå var stengt. Det var da min venninne ble oppriktig lei denne jakten etter penger, hun ga meg 40 euro, og timevis på overtid bestemte vi oss for å ta den lunsjen.
Og hvem har vel ikke kjent på følelsen av at man skulle ha spist for lenge siden. Da spiller det nærmest ingen rolle hva og hvordan man spiser bare man får noe mat. Vi var ved et slikt bristepunkt. Så endte vi opp på en utekafé med oransje plastikkstoler, som hevdet å være Biodynamica, men som solgte grønn te instant fra plastikkrus. Servitøren var i klassisk stil mer opptatt av vennene enn av gjestene og det var nesten så vi måtte beklage at vi forstyrret. Vi bestilte Caprese, salat med Mozzarella, men de hadde dessverre ikke Mozzarella (…) så det ble ingen Caprese på oss. Nå orket vi rett og slett ikke mer og den italienske lunsjen som ble til den biodynamiske lunsjen endte med pommes frittes og øl. Så fikk vi endelig litt mat i magen og litt øl for sjela, vi tok opp bøkene og lente oss tilbake, utsikten mot en hage var ikke så verst når alt kom til alt. Vi kunne kose oss der også vi! Og det var da de var der igjen. Fluene. Men, de skulle ikke få ødelegge for oss. Ikke denne gangen. Vi føyset dem vekk og klødde litt her og litt der. Men, det er ikke mulig å holde ut. De er for irriterende. Fullstendig kapitulasjon. Igjen. For andre gang på en dag på grunn av fluer. Vi pakket sammen og trasket slukøret hjemover. Fy faen.
Så ble altså denne dagen preget av snodige dyr mer enn snodige menn i motsetning til den første dagen på øya. Mest på grunn av fluene, men også fordi vi på vår kveldstur fikk en ny venn i form av en hund. Nå er det slik at verken jeg eller min venninne er spesielt glad i hunder, og slettes ikke litt skabbete skitne løshunder som denne. Men, det var ingen tvil om at denne hunden la sin elsk på oss. Hva er det med oss, tenkte vi, selv hundene elsker oss! Den fulgte oss på en lang strekning langs stranden og når vi stoppet på et sted la den seg nær beina våre og tok en hvil. Den lusket seg med, svinset rundt og kikket på oss med håpefulle øyne og når vi så den slik, i skinn fra månen, eller var det en gatelykt?, så var den kanskje ikke så skabbete og stygg likevel, var den vel? Nå ville vi gjerne gi den noe mat, den så så trist og sulten ut syns vi, men vi lyktes aldri helt å finne ut av hva hunder egentlig spiser. Og med ett var det slutt på vår felles ferd. I et kryss bestemte hunden seg for å følge noen andre og vi ble alene igjen.
Dag 3
Det har vært et forferdelig vær på Sicilia i natt. Vi våknet midt på natten av tordenbrak og et øs pøsende regnvær. Selv myggen trakk inn og holdt oss med selskap. Den irriterende bzzz bzzz i øret når man egentlig skulle ha sovet. Og så små stikk som klør. Ja, ja, tenker jeg, det er i alle fall ikke de fordømte fluene. Renovatørene utenfor vinduet vårt bryr seg ikke om vær og vind; før syv er de i gang med bor og drill; ingen tid å miste tydeligvis. Og da blir det ikke særlig mer søvn på oss. Når vi nå står opp denne andre morgenen på Sicilia er vi fortsatt trøtte. Min venninne bedyrer at hun har sovet to, kanskje tre, timer i natt. Toppen. Kanskje var det på grunn av regn og torden, mulig det var myggen, men jeg som sov på naborommet vet at noe av skylden kan legges i hyppige nattlige sms’er fra en forlatt frier i Norge. Jeg vet dette fordi jeg og blir grepet av savn for det norske og griper til telefon og sender en sms til god natt.
Så ligger vi der i hvert vår rom og sengene føles plutselig så uendelig tomme, til tross for at vi er midt i blant italienske elskovsguder, Europas førsteelskere.
Vårt reisefølge, det svenske ekteparet, som begge er iført knallgule T-skjorter, er ikke det minste bekymret. Neida, forklarer de oss, de har et helt eget system med tuting og det hele her i Italia og de har dessuten vært med på mye verre før. Tenk i Egypt hadde de vært 16 stykker i en minibuss og kjørt en hel strekning i mørket uten lys. Så Enzo er jo rene prakteksemplaret av en sjåfør i forhold til mye annet. Sier svenskene. Og jeg kunne ønske at jeg kunne ha fortsatt med: i det vi kjører inn i en rundkjøring og treffer på en annen bil, så den svenske fruens kropp flakser inn i passasjerdøren slik at hun smeller hodet inn i vinduet med et brak. Det skjer altså ikke. Vi kommer oss helskinnet til saltmuseet, mens den svenske fruen gir oss råd om hvor vi burde dra, hvor lenge vi burde være der, hva vi burde gjøre der og hvordan. Hadde vi ikke visst bedre kunne vi kanskje ha trodd hun var ansatt i byrået for å selge oss flere turer. Vi får vite hvor de bor, hva hun driver med og hvordan det meste ligger an i Sverige for tiden.
Første stopp er saltmuseet, som er en stor nedtur. Vi blir slippet inn som kyr på en låve i et lite rom med bilder av saltproduksjon og redskaper fra gamle dager. Vi trodde vi skulle på en saltfabrikk vi. Så for oss hauger med salt og maskiner og det hele, mens det eneste vi ser er en haug illustrasjoner med tekst på italiensk. Det er nå vi kunne trenge den skandinaviske guiden. Vi møter en høylytt dame fra California og hennes trapanesiske venn, som gir oss en bitteliten innføring i den Trapanesiske saltproduksjonen som vi skjønner er big business her, men det er i grunn det hele. Vi kommer oss fort tilbake til villmannen Enzo igjen. Nå er vi klare for litt vin kjenner vi. Vi kjører oppover i fjellene og landskapet blir mer og mer Toscansk jo lenger vekk fra sjøen vi kommer. Her er alt hva Italia er for oss skandinavere; oliventrær, vinranker, små landsbyer og høye fjelltopper.
Og det er så deilig å møte vår vert, Ricardo, på vingården. Han er Enzos rake motsetning. Han er kultivert, rolig og behagelig. En pen mann med fine klær og sølvgrått hår. Han er i slutten av førtiårene. Plutselig er vi deltakende i et pittoresk bilde. En ryddig hage med frukt og oliventrær og blomster i mange farger. En italiensk vindyrker og hans hund på vei ned en liten sti for å se til vinrankene med Cabernet Sauvignon. Gården har vært i hans eie i generasjoner. Han passer perfekt inn. Ricardo stopper opp for å plukke granatepler fra treet til oss og han presser rosa olje fra oliven på håndflatene våre. Vi står og kikker utover vingården med rader av vinranker nedover fjellet. Utsikten er fantastisk mot det blå havet. Ricardo kommer opp ved siden av meg, peker utover mot det blå og sier ”You know, it’s Africa out there”.. Det er som om tiden stopper opp. Stillheten kunne ha senket seg i kroppen min som det så fint heter, hadde det ikke vært for den svenske fruen som på død og liv vil fortelle verten at jo da, de dyrker vin i Sverige også vet du, men det er dessverre problemer med kulden. Druene fryser. ”I don’t understand” svarer Ricardo før han tar oss med videre inn i hans verden.
Og så smaker vi på Italia. Og husker hvorfor vi elsker dette landet. Kirsebærrød vin proppfull av bær. Vinen er fylt av solen. Det er så man kan smake Afrikas fønvind. Svigermors antipasti serveres. Soltørkede tomater, oliven og oster. Selv fruen fra Sverige må stoppe opp nå.
Å smake. Å føle.
”Hvordan går det med Mette-Marit?” spør den svenske herren. Og det går opp for meg at han ikke har ytret et ord før dette. Hans kone har hatt konstant regi. Nå har han klart å smette inn en setning i det hun tar en slurk av vinen. Merkelig valg av spørsmål når man først kommer til ordet tenker jeg. Så deilig å drikke sånn midt på formiddagen! Vår svenske frue har igjen tatt over samtalen før jeg har rukket å svare på spørsmålet om det norske kongehuset. Hun ber om påfyll for moro og ler av sin egen vits. Jeg mumler noe om engler og døde sjeler og kommer på at det var feil prinsesse. Det finnes ikke noe spyttebakke på denne vinsmakingen. Og før vi vet ordet av det har vi avtalt å møte dem i morgen igjen. Og Enzo blir også med. Til Segeste. Og mer mat og vin.
Men disse pikene her venter ikke på morgendagen. Kvelden er ennu ung. Vi går ut for en bedre middag på en restaurant ved havgapet. Vin og sjømat bestilles. Og vi har ikke mer enn fått fylt vin i glasset før Diego og hans mer beskjedne venn Marco entrer restauranten. Vil dere dele bord med oss? Vi takker for tilbudet og avslår høflig. Men, Diego er Siciliansk. Et nei er ikke et nei, det gjelder bare å gjøre tilbudet fristende nok. Mer vin i glassene og et blunk fra nabobordet der de har slått seg ned. Plass til to til ved bordet, ser dere? Vi takker igjen, ”Skål!” Et smil i deres retning. Men, vi blir ved bordet vårt. Vi skal drikke opp nå, på tide å komme seg videre. På ny blir vinglassene fulle. Søren heller, da får vi drikke opp det også da. Diego, med den hvite oppknappede skjorta og hårete bryst, setter inn støtet nå. Han drister seg bort til bordet vårt og flytter vinglassene bort til bordet hans, smart triks, vi kan jo ikke nekte, det er tross alt han som har kjøpt vinen. Så får han hos ved bordet til slutt da, Diego, han skal ha for å være persistent. Marco og Diego er taxisjåfører. Marco kan kjøre oss til flyplassen på mandag. Sier Diego. Og vi har en grunn til å bli. Vi blir til det er slutt på vinen i glasset. Spør etter regningen for middagen, men el conto er in totale betalt av Diego. Vår kjære venn Diego. Tusen takk! Selvsagt sees vi igjen! Jada, vi ringer dere kanskje senere. Og i alle fall før mandag på grunn av skyssen til flyplassen. Arrividerci!
Og så løper jentene bokstavelig talt, fra regning og pågående Sicilianere, til neste bar.
Proseccoen står kald på bordet. Vi møter Bernardo og hans venn. Bernardo er en ekte verdensborger av gemytt. Han er halvt Siciliansk, har bodd syv år i New York, nå bor han i Dubai og han har vært verden rundt. I Oslo også. Og på Reykjavik. Vennen hans kommer ikke til ordet, jeg husker ikke engang hva han het, men Bernardo er i støtet. Forteller oss intetanende om eksklusive restaurantkjeder verden rundt og litt om den sympatiske Sicilianske mafiaen i forhold til for eksempel de gale russerne, eller for å ikke snakke om kineserne, de er verst. De dreper bare for moro skyld. Mafiaen på Sicilia er annerledes, de dreper bare hvis de virkelig må og aldri noen de er i familie med. Og vi får vite at den egentlige opprinnelsen til vår yndlingsdessert Tiramisu, som betyr ”dra meg opp”, kommer fra et horehus der bordellmammaen ble lei av å se på at pikene hang med hodet og var slitne. Slik tjente hun ikke penger på. Så hun laget i stand en irresistable blanding av mascarponekrem og likør og dyppet litt kjeks i blandingen sammen med kaffe. Pikene klarte ikke la vær å spise denne mirakelblandingen og dermed fikk de energien tilbake.
Proseccoen står kald på bordet. Vi møter Bernardo og hans venn. Bernardo er en ekte verdensborger av gemytt. Han er halvt Siciliansk, har bodd syv år i New York, nå bor han i Dubai og han har vært verden rundt. I Oslo også. Og på Reykjavik. Vennen hans kommer ikke til ordet, jeg husker ikke engang hva han het, men Bernardo er i støtet. Forteller oss intetanende om eksklusive restaurantkjeder verden rundt og litt om den sympatiske Sicilianske mafiaen i forhold til for eksempel de gale russerne, eller for å ikke snakke om kineserne, de er verst. De dreper bare for moro skyld. Mafiaen på Sicilia er annerledes, de dreper bare hvis de virkelig må og aldri noen de er i familie med. Og vi får vite at den egentlige opprinnelsen til vår yndlingsdessert Tiramisu, som betyr ”dra meg opp”, kommer fra et horehus der bordellmammaen ble lei av å se på at pikene hang med hodet og var slitne. Slik tjente hun ikke penger på. Så hun laget i stand en irresistable blanding av mascarponekrem og likør og dyppet litt kjeks i blandingen sammen med kaffe. Pikene klarte ikke la vær å spise denne mirakelblandingen og dermed fikk de energien tilbake.
Vi lar oss henføre av Bernardos fortellerkunst mens vi nipper til Proseccoen. Flasken er snart tom og det er på tide for jentene og trekke seg tilbake til appartementoen. Vi takker for drikken og praten. Vi reiser oss og skal til å gå, da servitøren kommer bort med to glass til oss, vi kikker spørrende på Bernardo, han trekker på skuldrene og er ikke kjent med boblene som er blitt servert. Fra Diego, sier servitøren, han sitter der borte.
Det er da det slår meg at jeg antakelig hadde klart å leve her helt uten pengene som jeg så sårt var ute etter dagen før. I dag har vi ikke brukt en krone på verken mat eller drikke. Jeg hadde ikke behøvd å bo på stranda og fisket fisk til middag om jeg ikke hadde fått ordnet kontantproblemet, som nå for øvrig lot seg løse til slutt. Det er fullt mulig å leve nærmest gratis her, bare ved å takke ja.
Dag 4
Å sitte på en hyggelig trattoria på en brosteinsbelagt fortauskant. Kjenne solen varme i ansiktet mens man nipper til en Cappuccino med perfekt skum. Romantisk italiensk høres fra nabobordene. Nå gjør jeg det virkelig! Nå er det akkurat sånn. Idyllen er komplett. Som en i reisekatalog. Slik kunne jeg ha hatt det for bestandig. Jeg bestemmer meg for å flytte hit, skaffe meg en liten leilighet i gamlebyen, kjøre rundt på en scooter og sitte på kafé hele dagen. Fri for kulden i Norge.
Men så er det noe med slike øyeblikk av lykke. De blir ofte forstyrret av realitet.
Mitt italienske drømmeliv blir ødelagt av tanken på hvor ensom jeg antakelig ville følt meg om jeg faktisk skulle bli igjen her. Min venninne ville jo ha dratt hjem på mandag uansett.
Og jeg ville blitt igjen. Uten jobb. Uten scooter. Uten familie, venner og kjæreste. Jeg tror jeg hadde tatt neste fly til Norge. For man hører til et sted. Og i det min italienske dagdrøm lunker, innser jeg at jeg er glad for å høre til akkurat der jeg gjør, uansett hvor kaldt det måtte være.
Det er slutt på drømmeriet for denne gang og vi skal ut på tur. Til fjellene og fordums storhet i ruinbyen Segeste. Vi møter vårt svenske ektepar som avtalt. De er proppfulle av forventning. ”Ja, men dette skal bli en fin dag”, forsikrer fruen oss om. Enzo er byttet ut med den langt mer behagelige Stefano og bare det lover godt for dagen. Bilturen går smertefritt uten banning, forbikjøring og passasjerer som trykker på imaginære bremser. Stefano fungerer ikke bare som sjåfør, men guide også i det han peker og forklarer mens vi titter ut av vinduet.
Vi ankommer Segeste og vandrer langs godt bevarte tempel og et amfiteater fra over tusen år tilbake. Tenk at her har det engang yret av liv i gatene og mennesker har levd hele liv her. Amfiteatret har rommet over fire tusen mennesker. Vi setter oss i amfiet og ønsker at vi var flinke til å synge. Da skulle vi inntatt scenen der nede og sunget ut. Alle skulle bli bergtatt av våre stemmer og reise seg i stående applaus for oss. Og vi skulle ta imot applausen og takke og forstå at sang er et universelt språk. Men, dette skjer altså ikke, vi kan ikke synge en tone rent noen av oss, så vi blir sittende i amfiet, uten applausen. Vi sitter der og nikker til de andre.
Og jeg innser at vi kommuniserer med et annet like universelt språk som sangen. Smilet.
I hele dag har jeg gått og sultet meg i vente på å spise på landsbyrestauranten Ardigna som vi har fått anbefalt. Her skal det serveres ekte Siciliansk mat. Ardigna kunne vært med i ”Der ingen kunne tru at nokon kunne bu” der den ligger oppe i fjellene på en intetsigende vei mellom kystlinjene, en mil innover og oppover på en humpet grusvei uten lys. Så langt innover bærer det at selv sjåføren blir usikker, nei, det kan ikke ligge noe restaurant her?? Han ringer sjefen og frustrasjonen kommer på italiensk. Selv vi forstår den samtalen. Men skiltene bærer oss fremover, humpene i veien og større og større. Er dette mulig? Ikke ser vi noe heller, det er bekmørkt. ”Men, dette er jo mycket interessant”. Sier den svenske fruen.
Så hører vi dem. Løshundene. De bjeffer ikke, de gneldrer. Først ser vi en, så ser vi to, så mange. De flekker tenner som gale og ser ikke ut som hunder, mer som hyener. Uten tvil rovdyr og hadde vi åpnet døra hadde de garantert spist oss. Stefano trykker på gassen for å unnslippe døden og det blir stille i bilen. Selv svenskefruen holder pusten. Vi unnslipper.
Med nød og neppe føles det ut som. Vi puster ut. ”Nei, men hva spennande!”. Sier hun.
Ardigna troner på toppen av et fjell. Herfra kan vi se landsbyer i området som et lappeteppe av lys i mørket. Inne på Ardigna er de i full gang med åpningsforberedelsene. Vi er de første gjestene denne kvelden og de eneste som ikke er italienske skulle det vise seg. Restauranten minner om en slags fjellstue med rødrutete duker og en landlig atmosfære. Her er det garantert ingen gourmet, bare lokal kost. Jeg har sultet meg hele dagen, og det romler i magen, den føles aldeles tom. Jeg har lyst på alt. Absolutt alt. Jeg har hyggelige besøk på toscanske landsbyrestauranter friskt i minne da jeg ber servitøren sette sammen en meny slik at vi kan smake litt forskjellig. Jeg glemmer bare at litt forskjellig er ekstremt mye forskjellig i Italia. Og at mye av det som serveres på den italienske landsbygda langt fra er spiselig for en gjennomsnittsskandinav. Men, jeg er sulten. ”Blir ikke dette litt mye da?”, prøver mine medreisende seg. Protestene fra bordet blir ignorert. Neida, her skal det smakes og det blir så godt!
Den lokale rødvinen som er i ferd med å bli til eddik blir servert. ”Ja, men hva interessant”, sier vår kjære alltid positive svenske frue. Og så kommer rettene på løpende bånd. Og det skal sies at dette ikke er for alle, men for meg er det fantastisk. Her må man ikke tenke på hva man spiser, men hvordan det smaker! Det er hønselever i løksaus, vaktelegg, pikante kumager, snegler og alskens annen innmat, grønnsaker og ost. Og dette er bare forretten, bokstavelig talt. Mine bordfeller er overveldet. Bare forretten er jo egentlig nok for skandinaviske mager. Jeg fråtser. Den svenske fruen er entusiastisk. ”Hva godt! Nå begynner jeg altså å bli van med smaken på vinen” sier hun og fyller glasset på nytt.
Den svenske herren, som for øvrig heter Hasse, sitter helt stille og vet ikke riktig. Hasse drikker vin og prøver å få ned en lever eller to. Min venninne er også skeptisk, innmat er ikke hennes greie. ”Altfor lite grønt” bedyrer hun og pirker i en stekt aubergine med Ricotta. Jeg og den svenske fruen er i slaget. ”Så mange smaker”, sier hun. ”Ja, nydelig” sier jeg. ”Fantastisk! For en opplevelse altså! Hva tycker du Hasse?”, spør fruen fra Sverige sin mann. Hasse tygger. Og prøver å svelge. Og skyller ned med vin.
Og så kommer det pasta. Med pistasj og krem. Med sopp. Med tomatsaus og jeg vet ikke hva. ”Nei, dette blir for mye altså”, sier min venninne og vi har enda ikke kommet til hovedretten. Vi forsyner oss spartansk med pastaen i full forvissing om at dette tar mye plass i våre skandinaviske mager og vi har en hel runde med mat igjen. Den svenske fruen og jeg fortsetter i entusiastiske vendinger, mens Hasse allerede har mistet motet. ”Nei, altså jeg begynner å bli mett”, sier han. Og fortsetter: ”Hva om Nansen hadde visst dette?” Jeg følger ikke tankerekken og må spørre: ”Hva om Nansen hadde visst hva eksakt?”. ”Nei, altså at vi sitter her”, sier Hasse. ”Og han måtte slite over Nordpolen”. Jaha, tenker jeg, og aner at Hasse har skylt den ned ganske mye med den lokale vinen.
Og da kommer hovedretten og vi begynner å blir svette rundt bordet. Nå snakker vi kjøtt. Og det i mengder. Vi kunne ha hatt middag i minst en uke med dette her. Kanin, kalv, villsvin og lam. Entusiasmen daler selv fra den svenske fruen. Jeg kjenner at jeg har mat til opp i halsen, men svelger ned like fullt. Min venninne har gitt opp, hun ingen stor kjøtteter, og i alle fall ikke i slike mengder og i alle fall ikke kanin. Hasse har forlatt denne verden og sitter og undrer seg over de store oppdagerne. ”Tenk, Amundsen, han hadde sikkert blitt sjokkad altså, over dette her!”..
Vi er stappmette. Vi skipper desserten. Tyller nedpå en runde med lokalprodusert digestiv og ruller ut i bilen. Svenskefruen har fått gløden tilbake. ”Hvilken opplevelse altså, mycket spesielt. Hva rolig altså!”. Vi andre sier ingenting. Hasse fordi han er blant oppdagerne, jeg fordi jeg er så mett at jeg må konsentrere meg for ikke å sprekke og min venninne fordi hun ikke er spesielt imponert over gårdsmaten. Det ser ut som hun går og grunner på noe. Vi spenner fast sikkerhetsbeltene og starter på returen ned den humpete veien. Det er stille nå, hundene har sovnet. Hasse og fruen sitter i egne tanker. Jeg har nesten sovnet, da min venninne som sitter i passasjersetet foran snur hodet bak til oss. ”Vet dere”, sier hun, ”Jeg har spist min egen kanin.”
Dag 5
Jeg våkner opp like mett som da jeg gikk og la meg. Magen buler ut. Jeg er trøtt og sliten og heldigvis er den eneste planen for dagen å finne et sted der solen kan gjøre våre vinterbleke kropper noe friskere i fargen. Vi pakker håndklær, bikini og bøker og gjør oss klar til en dag i solen. Når vi kommer til stranda ser vi til vår skuffelse at den er overbefolket av italienske ungdommer og vi gamle nordmenn må ty til steinhellene på oversiden for å få fred for lokalbefolkningen. Men, vi er fornøyd her også vi. Det er rolig og stille, bare bølgene kan høres og vi er helt alene. De sårt soltrengende kroppene våre er klare til å innta en dose D vitamin og stekende sol. Himmelen er plettfri blå. Det er dette vi kom for, sier vi, stillhet og sol. Vi har ikke mer enn sagt det før Michele inntar scenen. Han bretter ut håndkleet sitt mistenkelig nærme min venninne, som å sette seg ved siden av noen i en nesten tom buss. Han er antakelig ti år yngre enn oss. Og han har ikke mer enn satt seg ned før den magiske stillheten er brutt. Hvor kommer dere fra? Hvor lenge har dere vært her? Hva er planene deres? Min venninne grynter noe til svar, jeg stikker nesa lenger inn i boka. Akkurat nå kan jeg ikke engelsk føler jeg. Hadde Michele som ved et magisk trylleslag begynt å snakke kav norsk hadde jeg ikke kunnet det heller. Ikke nå. Han inviterer til biltur, kaffe, hva som helst. Min venninne takker nei til alt og prøver å signalisere at solen og roen er det viktigste for oss.
Men, Michele gir seg ikke. Det blir som med fluene på et vis. Trapani er like full av pågående menn som av irriterende fluer. Til enhver tid. Kanskje hele Sicilia er full av dem for alt jeg vet.
De er overalt og noen ganger blir det litt for mange av dem. Slik som nå, da vi ikke kunne hatt det bedre på et badehåndkle ved havet på Sicilia. Da kommer de. De setter seg ved siden av deg. Og skravler. Og til slutt må du bare kapitulere. Og det gjør vi.
Vi pakker ned håndkle og bøker i veska og går derfra. Bare på grunn av en mann. Det er en av de tingene de ikke sier i fra i turistbrosjyrene. Du ser bilder av turkist hav, solbrune fiskere som rensker garn ved en liten blå båt, og sandstrender med finkornet sand. Men det står ikke i liten tekst under bildet: Advarsel: Bildet er fullt av innpåslitne menn du ikke legger merke til her, men som kommer til å forstyrre deg når du er der. Det burde det ha gjort.
Som trøst går jeg og drikker Cappuccino på yndlingskafeen i stedet. Jeg hilser på servitøren som kjenner meg igjen nå og jeg føler meg litt som en lokal. Kikker på de skandinaviske turistene rundt meg og prøver å ikke røpe at jeg snakker samme språk som dem. Jeg later som jeg er en italiensk forfatter som kommer hit hver dag og drikker kaffe samtidig som jeg skriver på romanen som skal bli min internasjonale suksess og håper at i hvert fall noen av de forbipasserende som ser på meg tror at det er slik. Og i et øyeblikk tror jeg det kanskje selv også. Men like sikkert som med lykkelige øyeblikk, blir øyeblikk av fantasi også oftest ødelagt av realitet. Denne fantasien blir revet bort i realiteten av at strømmen på Pcen min går ut i null og skjermen blir blank. Det er på tide å betale og komme seg tilbake til appartementoen.
Etter et par timers søvn er jentene klare igjen. Verdensborgeren Bernardo og noen ekte italienere skal ta oss med til et gammelt Tunneria utenfor byen der det har blitt laget en restaurant og vi kan få spise tunbiff som det er så lite av nå for tiden. Slike eksotiske invitasjoner kan vi umulig si nei. På vei dit får vi høre tunfiskens historie og om hvordan de tøffe Sicilianerne fanget dette viltre dyret på tre fire hunder kilo bare med et nett og bare never. Men gleden er kortvarig for restauranten er under renovasjon som så mye annet i denne byen i oktober. Utenfor sesong sier eieren. Og vi må nøye oss med å titte inn vinduene på det som en gang var et av Trapanis største Tunnerias, Tunfiskmottak. Nå er det nedlagt som de fleste Tunnerias på Sicilia. Ikke mer tunfisk igjen får vi vite, japanerne har spist opp alt sammen. Men, vi gir ikke opp så lett for tunfisk skal vi ha! Og vi kjører tilbake til byen og til Villa Paradiso, den beste fiskerestauranten i Trapani. Den ligger helt nede ved sjøen og man kan høre bølgene skvulpe mens man nyter den ferske fisken man selv har plukket ut. Ikke så verst dette heller, når tunfiskmottaket først var stengt.
Og selv om de ikke kan by på tunfisk i biff form får vi som kompensasjon smake tunfiskegg. Veldig dyrt, sier en av våre bordkamerater, sikkert 1000 euro for et kilo. Minst. Og forventningene skytes i været. Dette er jo dyrere enn russisk kaviar og gåselever til sammen! Må smake himmelsk. Og kanskje er vi noen av de siste på jorda som får smake eggene. Ikke vet jeg. Og så kommer eggene på bordet og ser ikke ut som egg i det hele tatt. Langt mindre noe som har med kaviar å gjøre. Det ser ut som en hard brun lefse. Og smaker salt. Veldig salt. ”Mmm.. Smaker godt”, sier vi. ”Kanskje litt salt”. Tross alt kan man ikke fornærme ekte Sicilianere og tunfiskene deres. Måltidet er ferdig og vi skal til å gå ut av restauranten da en av italienerne peker på et bilde på veggen. ”Dere vet vel hvem dette er?”. Ja, sier min venninne, selvsagt vet hun det, det er mannen til Anna Anka. Han rynker øyebrynene og kikker uforstående på henne. Anna Anka? Nei, hun har han aldri hørt om. ”Nei, nå vet jeg det”, sier min venninne, ”Det er jo mannen til Carla Bruni”. Enda et uforstående øyekast fra italieneren. ”Det er Berlusconi”, sier han. ”Han var her i 1999”.
Dag 6
Strålende sol og i dag går turen i til Erice! En gammel by full av brostein på toppen av et fjell, 750 meter over havet. Det lukter turisme lang vei i den gamle byen og suvenirsjappene ligger tett i tett med produtti turistico typico siciliano. Men, turister til tross, byen har klart å beholde den autentiske sjarmen og er ganske langt på vei den fineste gamleby vi har besøkt blir vi raskt enige om. Også er det ekstrapoeng for utsikten selvsagt. Her ser vi hele Trapani by og Middelhavet som ligger der som et asurblått teppe og hadde vi hatt en liten kikkert hadde vi sikkert fått øye på Afrikas kyst. Så lokker patesseriene på hvert hjørne, tydelig at Sicilianerne er glad i det søte liv. Merkelig at italienerne ikke generelt er tykkere med all den gode maten og alle dolciene de har å tilby. I Erice var fristelsene enorme. Glassmontere stappet med sjokoladekuler, bakverk og sukkerkaker, klart jeg ikke motsto fristelsen om det søte liv. Jeg prøvde en Geniovese, en slags kake med eggekrem som Silcianerne hadde skrytt opp i skyene. For min del smakte den som en litt tørr og flat berlinerbolle med eggekrem inni. Absolutt ingen vinner og kanskje fornærmer jeg noen nå, men neste gang spiser jeg heller noe annet. For det er som sagt nok å velge i! For virkelig å gni det italienske drømmelivet inn, setter vi oss ned på et brosteinsbelagt torg (her i Erice er det selvsagt ingen biler) bestiller en Cappuccino, hiver innpå dolciene, mens vi skriver postkort til de stakkars sjelene som fortsatt er hjemme i Norge, hvor rapportene sier at gradestokken går raskt mot null. Dagsturen til Erice nærmer seg slutten og vi blir enige om å ta bussen tilbake til Trapani. Man skulle jo tro at man sjekker bussenes avgangtider og slike ting før man begir seg ut på en dagstur til en annen by, men slike turister er vi tydeligvis ikke. Vi hev oss på en kabelbil etter impulsmetoden og nå står på toppen av fjellet uten å vite hvordan vi skal komme oss ned igjen derfra.
Det er da vi møter to hyggelig australske damer som er på cruise. De har bestilt taxi ned og vi må gjerne sitte på. Snakk om flaks! Så sitter vi der og småprater med de australske damene i femtiårene som gjør Europa på to uker med en båt som er like stor som en middels stor landsby. Og så kommer taxien litt før avtalt tid. Og hvem andre enn Marco stiger ut av bilen, taxisjåføren vi så ugalant stakk av fra tidligere uken. Hei, deg igjen.. Takk for sist.. prøver jeg meg og vet at dette her blir en ytterst pinlig biltur ned fjellet. Heldigvis har jeg store solbriller og muligheten til å kikke ut av vinduet på min side hvor utsikten heldigvis er verdt å se på.
Jeg smugtitter bort på sjåføren som smugtitter på meg. Det nytter ikke, jeg må si noe.. ”Hvor mange innbyggere er det i Trapani?”. spør jeg. ”75 000”, svarer han. ”Og så er det akkurat du som kjører denne taxien”, konstaterer jeg uten å ta blikket bort fra den vidunderlige utsikten. ”The world would like us to meet”. Sier han. ”.. Destiny...”. mumler jeg og holder blikket stivt mot Middelhavet.
Det er da vi møter to hyggelig australske damer som er på cruise. De har bestilt taxi ned og vi må gjerne sitte på. Snakk om flaks! Så sitter vi der og småprater med de australske damene i femtiårene som gjør Europa på to uker med en båt som er like stor som en middels stor landsby. Og så kommer taxien litt før avtalt tid. Og hvem andre enn Marco stiger ut av bilen, taxisjåføren vi så ugalant stakk av fra tidligere uken. Hei, deg igjen.. Takk for sist.. prøver jeg meg og vet at dette her blir en ytterst pinlig biltur ned fjellet. Heldigvis har jeg store solbriller og muligheten til å kikke ut av vinduet på min side hvor utsikten heldigvis er verdt å se på.
Jeg smugtitter bort på sjåføren som smugtitter på meg. Det nytter ikke, jeg må si noe.. ”Hvor mange innbyggere er det i Trapani?”. spør jeg. ”75 000”, svarer han. ”Og så er det akkurat du som kjører denne taxien”, konstaterer jeg uten å ta blikket bort fra den vidunderlige utsikten. ”The world would like us to meet”. Sier han. ”.. Destiny...”. mumler jeg og holder blikket stivt mot Middelhavet.
Dag 7
Siste dag under den Sicilianske solen og vi har bestemt oss for å få maksimalt ut av det siste vi kommer til å se av lys på et halvt år. Hele uken har vi hørt historier om San Vito, den Bahamas lignende sandstranden nord på øya. Vi bestemmer oss for å ta morgenbussen dit. Været er upåklagelig, vi har pakket badetøyet og spaserer fornøyde til busstasjonen. En perfekt siste dag av ferien blir vi raskt enige om. Nå gjenstår bare noen timer på en hvit sandstrand før denne ferien kan kalles fullkommen. Vi har nesten ikke rukket å komme til bussstasjonen før vi aner ugler i mosen. Svært så lite busser det er her til å være en bussstasjon, undrer vi oss. Absolutt ingen busser i sikte. Vi går inn i en kiosk og forhører oss, kioskverten rister å hodet. Nei, nei, jenter, er det som om han sier, ikke i dag. Domingo forstår dere. Søndag. Ingen kjører buss på en søndag. Ikke det? Nei, det burde vi jo ha skjønt. Faderrullan altså, vi ser drømmen om hvite sandstrender og sydentilstander gå opp i røyk.
Vi vurderer å haike, vi vurderer å gå til nærmeste café og spørre om noen kan kjøre oss dit.
Vi kikker på ofrene rundt på gata, de fleste av dem menn, og vi vurderer virkelig å spørre dem. Dette er selvsagt basert på erfaringene vi har gjort oss i løpet av uken og en plutselig innskytelse om at de vil gjøre hva som helst. For oss. Ingen skal stoppe oss nå, vi skal til San Vito, koste hva det koste vil! Og i det vi er på vei til å gi opp, vi tenker at strendene i Trapani jo ikke er så verst likevel da, slår det oss at vi kan jo ringe Stefano. Sjåføren vår de siste dagene. Og Stefano ordner opp! En times tid senere venter bilen utenfor døren vår og en nokså trøtt sjåfør er på plass. Hvorfor så trøtt?, spør vi. Har sovet i bilen i natt sier Stefano, på flyplassen. Blir lange dager på jobb. Jobbet over tyve timer i går. Og her på berget klager vi over åtte om dagen..
Så går ferden til San Vito, der ganske riktig den hvite sandstranda brer seg utover langs klippene og palmene suser i den varme vinden. Turister fra alle de skandinaviske landene spiser is og spiller strandvolleyball. Og om det ikke er som Bahamas, så er det i hvert fall utrolig deilig for en nordmann som vet hun skal tilbake til minusgrader i morgen. Vi suger til oss siste stikk av sol, kjenner på vannet, som er for kaldt for meg, og spiser en is.
Ser en hare hoppe og en humle suse. Helt sant.
Kaisa satt opp tempo allerede før vi var inne i parken. Hun er allerede på toppen av fjellet og roper ned til meg. Sjåføren er overveldet. Wow! Hvordan klarte hun å nå toppen så raskt? Rene Formel 1!
Vi ser solen gå ned over Middelhavet i naturreservartet og kjenner stillheten bre seg i kroppen. For en fantasisk dag. For en fantastisk uke.
Så mye ro, så mye stillhet, så mye Cappucino og så mye moro!
So Long Siciliano – vi kommer garantert igjen!
