Reisebrev fra Asia

Reisebrev fra Thailand

Til jul i år har jeg byttet bort ribbe og surkål med kylling i kokoksnöttmelk og pad thai med reker og chilli. Jeg kan ikke si jeg angrer. Jeg dro rett för jul og skal väre på reise, i flere land, frem til midten av februar.

Förste stopp i Thailand er Bangkok. Den varme, oljete, luften slår imot meg (bokstavelig talt) når jeg går av flyet. Etter bare en kort stund i byen föles det som om huden er smört inn med fett. Den massive trafikken har i all hovedsak skylda for dette og luftforurensninga i byen ligger vissnok 10% over anbefalinger fra WHO. För det ble fullstendig krise ble skytrain bygget for å minske trafikken, en slags metro i lufta.

Bangkok er selvsagt mye mer enn litt oljete luft. Her kan man gå på oppdagelsesferd i dagesvis, sikkert i uker og måneder om man vil. Jeg hadde hört store ord om Thailands kulinariske kjökken og det var noe av det förste jeg ville pröve ut. Jeg fant raskt ut at man må spise på en av de mange stedene på gata for å få ”the real thing”, og ikke på restauranter som ofte serverer mat tilpasset vestlige ganer. På gata spiser man mens rotter og kakkerlakker svirrer rundt, men det er det verdt, for maten, sterk som fy, er god – for ikke å si nydelige når man klarer å bestille riktige ting.   

Drössevis av templer skal sees når man er byen og fergene på elva er det beste transportmiddelet. I det royale templet midt i byen lärte jeg at kongen feirer 80 år og 60 år på tronen i 2007. Så det er altså grunnen til at bilder av han, i alle störrelser og varianter, henger rundt i byen, dekorert med tonnevis av lys i alle farger. De har hengt på litt ekstra i forbindelse med nyttår, tror jeg, så byen kan noen ganger minne om et stort juletre med gull, glitter og lys overalt. Kongen har en sterk posisjon i Thailand, han fungerer  som samlende for nasjonen og dessuten som en slags höyeste beskytter for buddhismen. Det er ikke lov å vanäre kongens navn eller tråkke på sedler som bärer kongens portrett. Dessuten går alle med gule klär på mandager for å hylle kongen, ettersom kongen er födt på en mandag og mandag har fargen gul som betyr lykke. Alle dagene har fått farge, tirsdag er for eksempel rosa og fredag er blått for et langt liv.

Bangkok fungerer som en slags mellomstasjon for all slags turister som enten skal videre nordover til små landsbyer eller for solslikkere som vil til sör. Min plan er å pröve å unngå begge strömmene ved å dra til vest, til Andaman-kysten. Kysten strekker seg rundt 550 kilometer fra Ranong på grensa til Burma helt ned til Malaysia. Jeg vil dra til öygruppen rett utenfor Ranong. Hit må man gjöre en innsats for å komme og charterturistene har ennå ikke funnet frem. Et dögn, 3 forskjellige busser uten air-con, et gjestehus og en båttur senere befinner jeg meg på en liten öy ved navn Koh Phayam.

Koh Phayam og naboöya Koh Chang  ligger helt på grensa til Burma og var de eneste öyene som ikke tapte noen liv under tsunamien takket väre beskyttelse fra de ytterforliggende öyene. De led bare av små ödeleggelser, alt er bygd opp igjen og idag er katastrofen usynlig.

På öya bor et par hundre innbyggere, både thai og burmesere. Turismen er småskala og hovednäringene er fiske og landbruk. Overnattingsmulighetene som finnes er små bambushytter med enkel standard, til gjengjeld ligger de helt opp mot stranda. Det finnes hvitere strender og blåere hav sörover i Thailand, men hva öya mangler av postkortlignende utsikter tar den igjen i atmosfäre.

fikk meg en liten lekekamerat..

Er det natteliv som frister, er dette ikke stedet å oppsöke ettersom det knapt er liv på öya etter midnatt da all elektrisitet blir slått av. Alt som bryter stillheten er en hundrevis av fugler som kvitrer i kor og hvis du tror det dysser deg i sövn må du tro om igjen, det höres mer ut som noen jobber med veiarbeid rett ved siden av deg. Öya har faktisk hele 138 forskjelige fuglearter og flere av turistene er her for å titte på fugler, selv om de er vanskelig å se for et utrent öye, personlig har jeg ikke sett en eneste en, bare hört dem.

Det finnes ingen biler på öya, men det finnes stier for gåing, sykling og scooterkjöring om man,mot formodning, vil ta en pause fra strandlivet. Man kan gå å få Thai-massasje eller spise lunsj hos den franske dama som tydeligvis har skjönt meninga med livet og har startet en liten kafé med franske kaker og nykokt kaffe. Det er også det eneste stedet på öya man kan få kjöpt vin, det er det dyreste du kan kjöpe på hele öya, men det er god vin (dama er jo fransk og kan sin vin) og verdt hver eneste bath.

Vel, her har jeg tenkt å bli til jeg blir lei. Da drar jeg nordover på oppdagelesferd eller finner på noe annet. Som du sikkert skjönner savner jeg ikke Porsgrunn -og Norge -  helt enda..

Reisebrev del 2

Nord-Thailand: Fjellfolk og flyktninger

En reise i Thailand er ikke komplett før man har vært i den nordlige delen står det i reisebøkene om landet. Det er her det ”ekte” Thailand viser seg. Okay, tenkte jeg, og vendte nesa mot nord. I sør advarte de meg om den kalde lufta der oppe, ”Nordover? Du har vel med varme klær?”, fikk jeg høre. De glemte å ta med i betraktningen at jeg er norsk. 20 varmegrader er ikke kaldt på min skala. De varme klærne ligger fortsatt nederst og er bare til for å øke vekta på sekken. Heldigvis.

Chang Mai er mitt første stopp. Byen har en enorm tempeltetthet, over 300 templer totalt. Det nærmest glitrer på hvert gatehjørne. Chang Mai skryter av å være byen hvor alle blir lenger enn de hadde planlagt. Og det samme skjer med meg. Man forelsker seg på en måte i byen uten å vite akkurat hvorfor man ble forelsket. Det finnes uten tvil uttallige grunner til å bli. Byen tilbyr en mengde yoga, meditasjons- og matlagningskurs, turer til landsbyene i fjellene, templene er allerede nevnt, naturen er ikke langt unna og alle kafeene og restaurantene kan gjøre enhver gane fornøyd.

Et av de aller helligste templene i nord er Wat Doi Suthep, 16 km utenfor Chang Mai. Legenden sier at en hellig hvit elefant ble sendt til fjells bærende på en rekke Buddhastatuer. Elefanten kom til fjellet Doi Suthep, stoppet, og døde. Elefantens oppgave var fullført, den hadde funnet det beste stedet å oppbevare statuene og et tempel ble bygd høyt over Chang Mai. Man må faktisk bestige 306 trappetrinn (ingen heis!) for å komme dit. Det er ikke noe spesielt med templet i seg selv. Men, utsikten over Chang Mai på en klar dag, eller i solnedgang, er fantastisk og verdt alle trinnene i seg selv!

Chanta & jeg

I templet blir jeg kjent med noen unge munker som forteller meg sin historie. De er fattige gutter fra Kambodsja. Å bli munk er en gylden sjanse ut av fattigdommen. Chanta, den ene munken er mer interresert i politkk enn i buddhisme og veldig opptatt av hjemlandet sitt.”Kambodsja kunne bli akkurat som Norge eller Danmark,” drømmer han, ”..det er de beste landene å bo i. Det finnes ikke korrupsjon og fattigdom der..” (Alt er relativt, tenker jeg...) ”Jeg blir trist når jeg tenker på mitt hjemland og min familie”, fortsetter munken. ”Men, hva kan jeg gjøre? Jeg er liten; jeg er bare én...”

”Har du mobiltelefon?” spør munkene i det jeg skal forlate dem. ”Du ringer oss vel?” Jeg tar imot telefonnummer og e-post adresser, litt overrasket over at munker har sånt. ”Vi må snakkes igjen! Ikke glem oss!”, roper de nærmest i kor, ”Er du på Skype..?”.  

Min reise går videre opp i fjellene. Hva er vel et mer naturlig transportmiddel dit enn en elefant? Elefanten er hellig i Thailand. Ikke uten grunn, elefantene har jobbet og levd side om side med thaiene gjennom historien. De har vært krigsmaskiner, transportmiddel for varer og folk og jobbet i landbruk og skogsindustri. I 1989 ble skogsdrift ulovlig i Thailand for å beskytte den raskt minkende skogen. Gode nyheter for trærne, ikke så bra for elefanten. Forbudet, sammen med det store inntoget av maskiner og biler, gjorde elefanten arbeidsløs. Idag jobber flesteparten av elefantene med transport av turister slik som meg. Passeren til elefanten jeg rir på sier det ikke er noen dårlig jobb, elefanten jobber bare noen få timer om dagen, verre er det med de elefantene som går gatelangs i byene og tjener penger på at turister tar bilder og mater dem med bananer. “De elefantene er ulykkelige og dør unge“, sier elefantpasseren.    

Elefanten bringer meg til Padaungfolket. Padaungene lever av landbruk og turisme. Før gjorde de det stort ved å dyrke opium, men myndighetene prøver å begrense dette ved å lære dem å dyrke ris, mais og bønner isteden. Å besøke stammene er en bittersweet opplevelse. ”Its like walking in someones driveway!”, påpekte en av mine medreisende, ganske beskrivende. Turisme er et tvehodet onde for fjellfolket. På en side bringer det penger i kassa, men den økende turismen ødelegger for den tradisjonelle levemåten deres. Det synligste beviset på det var parabolantennene som var satt opp foran de små stråhyttene.

Vel nede fra fjellet  roter jeg meg enda lenger ned i virkeligheten og ender opp i en flyktningeleir ved grensa til Burma. Flykningeleirene strekker seg kilometervis ved grensa og det antas at cirka 150.000 mennesker bor der, dog mørketallene er enorme. Etniske burmesere av Karen-slekt befolker leirene. Et folk som er i konflikt med de andre etniske minioritetene og det militære regimet i hjemlandet.



Mae



Som i et lykketreff møter jeg Mae, som bor i leiren, på buss-stasjonen. Hun snakker flytendene engelsk. Jeg påpeker det og spør hvor hun har lært det. Hun har aldri gått på skole, forteller hun, men hun har lært det fra kassett-kurs og ved å snakke med folk. Hun snakker fire språk flytende og er igang med et femte, fransk. ”Merci beaucoup”, sier hun med ganske bra uttale, ”Beklager uttalen, jeg er ikke så god ennå, jeg har akkurat begynt på første kassett..”

Leiren er omringet av ståltråd og inngangene er sperret av store porter. Turister ingen adgang. Men, Mae henter meg ved veien på en scooter og tar meg med på en humplete bakvei. Her er det ingen som kontrollerer, men om noen skulle komme får jeg beskjed om å si jeg er fra bibelskolen, de har av og til gjester.

Inni leiren er det som å være i en liten landsby. Det finnes små restauranter, flere butikker der man kan få kjøpt alt man ønsker seg. Pepsi og Cola har gjort sitt inntog for lengst. Men, det er oppsiktsvekkende få kunder. Ikke så mange har penger til å kjøpe noe. De som har penger jobber illegalt på fabrikker og bygningsarbeid med urimelig arbeidsvilkår.

    

Virkeligheten i nord viser seg å være mye mer Thailands fattige naboers virkelighet enn Thailands. Burma, Kambodsja og Laos, tre av verdens fattigste land, støtter seg på det mer utviklede og stabile Thailand i dårlige tider og det jobbes iherdig over hele landet med å prøve å holde naboene på sin egen jord. Hverken myndighetene eller de det gjelder ser noen snarlig løsning på problemene og mange har vendt seg til tanken om et liv uten statsborgerskap bak gjerder av ståltråd.

Arbeidsløse elefanter, fattige munker, fjellfolk og flyktninger. Jeg har fått nok virkelighet for en stund. Jeg skal videre til Chantas hjemland Kambodsja. Men først drar jeg til Bangkok igjen, finner et hotell med svømmebasseng, solsenger og massører. Å kunne flykte fra virkeligheten en stakket stund, det er et av de mange privilegier penger gir...