Shantaram - light!

Shantaram light!

Da har jeg vinket farvel til mine venner i Jaisalmer og kommet meg til Bikaner. På nød og neppe.  Dette døgnet ble i overkant innholdsfylt må jeg si... Kameler, slåssing, bryllup, mørke bakgater og altfor mye Rom. Alt som skal til for å lage en god historie altså… Jeg følte meg som en slags mini-Shantaram et øyeblikk der... Og det hele startet med en veske!



guiden som ikke var guide tok bildet..



Jeg liker jo ikke guider. Og opp mot det gylne fort klarte jeg å riste av meg et tjuetalls av dem.  Jeg var fast bestemt på at dette fortet skulle jeg klare å forsere alene!  Men, jeg kom ikke til inngangen engang før jeg falt for fristelsen til å sitte på en moped bare opp bakken… (lang bakke!).

OK, tenker jeg, det er greit, han er i alle fall ikke guide.  Han skulle ikke ha noe for det heller, han skulle uansett samme vei, sa han. Men tror du jeg blir kvitt fyren? Ikke søren. Han henger etter meg inn i templer, skal vise meg hit og dit. Og når jeg spør ham hva han jobber med, sier han at han er arbeidsledig og gir meg et kort der det tydelig står turist- og guideservice.?? Fader altså. Rett inn i fella igjen. Men, jeg slipper i alle fall å betale han for en service jeg prøver å unngå.

Siden jeg ikke får rista han av meg får jeg han til å vise meg vei til en billig veskesjappe. Det gjør han med glede og ikke lenger etter er jeg den stolte eier av en kamelskinnsveske som jeg kjøpte aldeles overpriset fra en av salgsbodene. (Der jeg for øvrig ble enig med eieren om å importere slike vesker til Skandinavia.. Må si jeg får mye å henge fingrene i etter den turen her. Med hoteller og reisebyråer og kamelvesker.. ;) Haken var at jeg ikke hadde så mye cash på meg som selgeren forlangte, men vi ble enige om at guiden, som sa han ikke var guide, skulle hente pengene senere samme dag på hotellet.

Vel tilbake til hotellet ber vertskapet meg med til bryllup. En av nevøene til den ene hotelleieren skal tvangsgifte seg med en av niesene hans og det må jo feires.... Jeg takker selvsagt ja til invitasjonen!

Men, først skal jeg på kamelsafari...
 Jeg ser for meg rolige kameler vaggende bortover sanddynene i solnedgang. Å, joda, det stemte for så vidt.. Bortsett fra at selv her, langt ute i ørkenen, var det tjukt av folk. Masse indere. Og sang og dans og tiggere og ølselgere og trommer og bråk. Jeg tror det ikke! Det virker som hvert eneste sekund er en slags fest for dem og stillhet er dem i alle fall ikke spesielt fan av. Fint det altså. I teorien. Men for en stakkars nordmann med vant til flere kvadratkilometer for seg selv kan det bli litt vel intenst.

Etter en runde med camelcar (kunne ikke engang ri på den forbaska kamelen pga ryggen) og en King Fisher får jeg nok av hele greia og drar tilbake til hotellet.

Men, solnedgangen var vakker!!... Bare se på bildet!

Og så bærer det til bryllupsfest! Men, vi bestemmer oss for å ta en drink i baren på hotellet først.. Og det er da guiden fra fortet kommer for å hente pengene for veska. Jeg har allerede fortalt mine nye venner om veskekjøpet og ledd litt av min dårlige sans for pruting. Men, hotelleieren ser ikke morsomheten i det og begynner å skjelle ut guiden for å ha lurt meg.. Det blåser faktisk opp til slagsmål og før jeg vet ordet av det er jeg midtpunkt for voldsomme tumulter og den stakkars fyren blir pælmet ut av hotellet.
Uten veskepenger… Og vi går i bryllup.

Skikkelig Indiabryllup!
Damer og menn har separate rom og jeg blir skyflet inn i et slags gymsalliknende lokale med masse sarikledde vakre indiske damer sittende på gulvet og spise mat fra den rikholdige matbuffeten. Det gifte paret er sikkert ikke mer enn atten år gamle og bruden, til tross for å være en liten skjønnhet, har noe av det tristeste og trøtteste fjeset jeg har sett. Jeg forsyner meg av maten som smaker aldeles strålende og prøver å få i gang en samtale med en sarikledd dame eller to. ikke lett.... Og det ender meg at jeg finner meg noen nye venner i et par gutter på 5…

Men, hvem tror du jeg møter i det festen er over og jeg skal gå hjem?? Fyren fra veskesjappa! Og han er selvsagt ikke veldig blid for ikke å ha fått pengene sine! Shit altså, Jaisalmer er tydeligvis ikke så stort. Og jeg har fått beskjed av de andre og ikke betale, men nå står fyren helt oppi meg og vil ha pengene sine i en mørk og lite hyggelig bakgate ... Hva hadde du gjort?? Vel, jeg snek meg tilbake til hotellet, virkelig snek meg.. bak biler osv.. hentet penger og betalte han og forsikret meg om at han ikke skulle si noe til de andre.. Puh.. Følte det var like før jeg endte opp som kjip statistikk over en stakkarslig hundrings...  

Men, den tragiske veskehistorien ender ikke der... For om morgenen når jeg er på vei til å dra; hvem andre enn guiden dukker opp igjen foran hotellet og krever inn penger for veska?  Jeg prøver å si at jeg betalte i går, men det øret vil han ikke høre på og prøver dermed å ta veska mi. Som jeg jo nå faktisk har betalt for! Og det hele begynner å likne en slags forviklingskomedie a la den spanske flue.  
Heldigvis ble det ikke noe slåsskamp ut av det denne gangen og til slutt, etter et hav av håndbevegelser, veskedraging, forklaringer og telefonsamtaler, tror jeg han oppfattet misforståelsen. Han sa i alle fall noe uforståelig og kjørte bort på en scooter… Og veska var berget!

For øvrig hadde jeg våknet samme morgen med en ekstrem kvalme. Jeg tenkte kanskje det var på grunn av all BryllupsRom’en dagen før; at jeg rett og slett hadde pådratt meg en god gammeldags fyllesyke, men det visste seg ut over dagen at det satt litt mer i enn som så... 
Og det måtte jo skje! Det er obligatorisk i India å få vondt i magen.. 

Så fra Jaisalmer til Bikaner (6 timers kjøretur) har jeg vært inn og ut av bilen og satt flere «spor» etter meg selv langs veikanten.  Nå har jeg kommet meg til hotellet i Bikaner som antakelig er det eneste jeg får sett av hele byen. Jeg har fått i meg oppkastmedisin og fått kald ris og cola til middag og etter endelig å ha fått folk ut av rommet mitt (det satt praktisk talt flere stykker oppi senga mi! –Uuæææ; jeg blir sprø!) har jeg forskanset meg på rommet, låst døra og her har jeg tenkt å bli til i morgen!

Litt av et døgn..! Håper det blir roligere i morgen…

Mette – direkte fra Bikaner.

Magiskt i den gylne by.

Golden Fort, Jaisalmer

Jaisalmer, India: Landskapet blir sakte skrinnere, folk og fe færre.  Sand som skinner gylden i solen er alt jeg kan se foran meg foruten ville kameler og militært personell. (Landskapet var for øvrig ikke det eneste som ble tørrere på vår vei til ørkenen.  Selv bilen kjente ørkenen på «kroppen» og begynte og hoste og harke midt på veien med ingenting på hver side..).  Overopphetet, mam! meldte sjåfør Ram med hodet ned i motoren..  Jepp! Ikke noe mer vann på bilen og da var det sneglekjøring som gjaldt i jakten på vann.. Ikke lett i en ørken gitt..!

Så det tok sin tid… Men, til slutt kom vi likevel til Jaisalmer: «Den gylne byen» midt i Thar-ørkenen cirka 60 kilometer fra den Pakistanske grensa. Dette er på en måte turens høydepunkt, det var denne utposten av en by jeg så for meg da jeg satt hjemme i minusgrader og tenkte på Rajasthan. Det var kanskje byens utrolige fort som fasinerte meg der det troner på høyden og ser ut som en stor fantasi av et sandslott. I motsetning til de andre fortene som er rene turistmagneter er dette et levende fort, fullt av folk, butikker.. og kuer selvsagt. Faktisk det eneste fortet i hele Asia som fremdeles er befolket. Det er forresten ikke bare jeg og alle andre hvite turister som syntes dette fortet er magisk. På 70-tallet fortalte den berømte Bollywood filmen Sonar Killa om det magiske gylne fortet i ørkenen og etter det har også indiske turister valfartet til stedet for å oppleve ørkenen, og den gylne byens magi.

Jaisalmer er i sin helhet bygget av gul sandsten og derav navnet den gylne byen.  Å sitte på balkongen på hotellet og se solnedgangen farge himmelen rød over det gule enorme sandslottet som ser ut som om det kommer opp av sanden er antakelig noe av det mest magiske øyeblikket jeg kan huske. Som å være i et eventyr om Aladdin eller tusen og en natt! Følelsen av å være på reise, langt fra virkeligheten slo meg skikkelig der og da… Wow!

Hotellet jeg bor på her i Jaisalmer, Hotel Lalgarh Fort & Palace, er for øvrig beriket med ekstremt hyggelig eiere. Så hyggelig faktisk at det hele ender med at vi blir enige om å samarbeide både om hoteller og Indiaturer for nordmenn.. jada… Litt for store planer og litt for mange King Fisher kanskje, akkurat da…  

Er du ute etter ensomhet og solitude bør du ikke dra som ensom kvinne til India sier jeg bare. Det er folk overalt, selv der det ikke er folk på en måte.  Akkurat nå når jeg skriver dette f.eks henger det en fyr over datamaskinen for å få med seg den norske fortellingen og det er flere andre rundt bordet som snakker høyt hindi over huet på meg, men jeg har sluttet å  la meg forstyrre.  Hadde jeg skulle finne et rolig og ensomt sted for å skrive hadde det aldri blitt noen blogg.

 Alle skal «hjelpe til» og jeg blir fort midtpunktet  til enhver tid. Altså, etter noen dager her er jeg ikke helt lost og jeg bestiller chickencurry og chapati og spiser med hendene som om jeg ikke skulle gjort annet.. Vel, til en nordmann å være i alle fall., men jeg skjønner fortsatt ikke hva alle disse folkene vil… Jeg tror alle vil selge meg noe, og det ender i de fleste tilfeller opp som sannheten, til gjengjeld er det på en rar måte veldig oppbyggelig for selvtilliten. På fortet tidligere i dag var det plutselig jeg som var kameraobjektet for en rekke indiske turister til fordel for det 850 år gamle festningsverket. En stoppet meg og berømmet meg for min ekstremt fine karma (men sa jeg hadde mange tanker i hodet.. akkurat det kunne jeg ikke nekte for..). En annen sa at jeg var så hvit og fin.. Og når jeg sa at jeg etterhvert skulle til Goa for å bli brun repliserte han med: Oh no, youre going to loose your beauty.. Takk for den du..!

Vel, nå bærer det ut på ørkensafari! Så gjenstår det bare å se om jeg har samme draget på kamelene som på nysgjerrige indere…

To be continued…