Magiskt i den gylne by.

Golden Fort, Jaisalmer

Jaisalmer, India: Landskapet blir sakte skrinnere, folk og fe færre.  Sand som skinner gylden i solen er alt jeg kan se foran meg foruten ville kameler og militært personell. (Landskapet var for øvrig ikke det eneste som ble tørrere på vår vei til ørkenen.  Selv bilen kjente ørkenen på «kroppen» og begynte og hoste og harke midt på veien med ingenting på hver side..).  Overopphetet, mam! meldte sjåfør Ram med hodet ned i motoren..  Jepp! Ikke noe mer vann på bilen og da var det sneglekjøring som gjaldt i jakten på vann.. Ikke lett i en ørken gitt..!

Så det tok sin tid… Men, til slutt kom vi likevel til Jaisalmer: «Den gylne byen» midt i Thar-ørkenen cirka 60 kilometer fra den Pakistanske grensa. Dette er på en måte turens høydepunkt, det var denne utposten av en by jeg så for meg da jeg satt hjemme i minusgrader og tenkte på Rajasthan. Det var kanskje byens utrolige fort som fasinerte meg der det troner på høyden og ser ut som en stor fantasi av et sandslott. I motsetning til de andre fortene som er rene turistmagneter er dette et levende fort, fullt av folk, butikker.. og kuer selvsagt. Faktisk det eneste fortet i hele Asia som fremdeles er befolket. Det er forresten ikke bare jeg og alle andre hvite turister som syntes dette fortet er magisk. På 70-tallet fortalte den berømte Bollywood filmen Sonar Killa om det magiske gylne fortet i ørkenen og etter det har også indiske turister valfartet til stedet for å oppleve ørkenen, og den gylne byens magi.

Jaisalmer er i sin helhet bygget av gul sandsten og derav navnet den gylne byen.  Å sitte på balkongen på hotellet og se solnedgangen farge himmelen rød over det gule enorme sandslottet som ser ut som om det kommer opp av sanden er antakelig noe av det mest magiske øyeblikket jeg kan huske. Som å være i et eventyr om Aladdin eller tusen og en natt! Følelsen av å være på reise, langt fra virkeligheten slo meg skikkelig der og da… Wow!

Hotellet jeg bor på her i Jaisalmer, Hotel Lalgarh Fort & Palace, er for øvrig beriket med ekstremt hyggelig eiere. Så hyggelig faktisk at det hele ender med at vi blir enige om å samarbeide både om hoteller og Indiaturer for nordmenn.. jada… Litt for store planer og litt for mange King Fisher kanskje, akkurat da…  

Er du ute etter ensomhet og solitude bør du ikke dra som ensom kvinne til India sier jeg bare. Det er folk overalt, selv der det ikke er folk på en måte.  Akkurat nå når jeg skriver dette f.eks henger det en fyr over datamaskinen for å få med seg den norske fortellingen og det er flere andre rundt bordet som snakker høyt hindi over huet på meg, men jeg har sluttet å  la meg forstyrre.  Hadde jeg skulle finne et rolig og ensomt sted for å skrive hadde det aldri blitt noen blogg.

 Alle skal «hjelpe til» og jeg blir fort midtpunktet  til enhver tid. Altså, etter noen dager her er jeg ikke helt lost og jeg bestiller chickencurry og chapati og spiser med hendene som om jeg ikke skulle gjort annet.. Vel, til en nordmann å være i alle fall., men jeg skjønner fortsatt ikke hva alle disse folkene vil… Jeg tror alle vil selge meg noe, og det ender i de fleste tilfeller opp som sannheten, til gjengjeld er det på en rar måte veldig oppbyggelig for selvtilliten. På fortet tidligere i dag var det plutselig jeg som var kameraobjektet for en rekke indiske turister til fordel for det 850 år gamle festningsverket. En stoppet meg og berømmet meg for min ekstremt fine karma (men sa jeg hadde mange tanker i hodet.. akkurat det kunne jeg ikke nekte for..). En annen sa at jeg var så hvit og fin.. Og når jeg sa at jeg etterhvert skulle til Goa for å bli brun repliserte han med: Oh no, youre going to loose your beauty.. Takk for den du..!

Vel, nå bærer det ut på ørkensafari! Så gjenstår det bare å se om jeg har samme draget på kamelene som på nysgjerrige indere…

To be continued…